Juryens begrunnelse for de nominerte til Triztan Vindtorn poesipris 2025.
Hvis jeg kunne ha med meg et ord i graven skulle det vært: Forvandling
Og: takk
Fordi skriften har lært meg å be om mer, og at det er mulig å få
Nå vil jeg ut og gå
(Fra «Selvportrett som ung forfatter 1999»)
Gunnar Wærness har gått langt siden denne teksten, skrevet samme år som han debuterte med diktsamlingen Kongesplint som ga ham Tarjei Vesaas debutantpris. Likevel er dette sitatet umiskjennelig fra Wærness’ penn, til tross for, eller nettopp på grunn av, forvandlingen han forutser at forfatterskapet vil gjennomgå de påfølgende 25 årene.
Gunnar Wærness har gått egne og stadig nye veier, men er også blitt kalt en fellesskapsgenerator for sin evne til å skape rom og entusiasme rundt poesi for mange andre skrivende. Gjennom sitt virke som poet, gjendikter, illustratør, kritiker, tidsskriftredaktør, skrivelærer og kabaretartist har han ikke bare vist seg som en uredd og risikovillig aktør i poesifeltet, men også bidratt til å skape nye forbindelseslinjer mellom ulike kunstneriske felt, og virvle opp alternative måter å være i poesien på.
DIY, do it yourself, er et sentralt begrep innenfor pønken. Pønkeren Gunnar Wærness utfører alle funksjoner av et fler- og tverrkunstnerisk virke, fra å tegne, designe, skrive, regissere, komponere, fremføre, rekvisitere. Wærness driver ikke med enkle firegreps-verk. Wærness er en avansert villmann, en moderne renessanseperson, som tar opplysningstid så vel som det barokke, burleske, søttitallsrockete inn i verkene sine. Tider, ja – og steder, og hele tiden på en nesten usannsynlig kvalifisert og velinformert måte. Wærness er en poet der kunnskap om språk, kultur, tradisjoner, politikk, liturgi og geografi går inn i og blir en del av det poetiske uttrykket. Det finnes ingen grenser, og om det likevel skulle gjøre det, oppløses de, for alltid eller for å bli gjenopprettet på ny, i Wærness’ poetikk, en poetikk der lyrikken på en gang føres tilbake til sin begynnelse, i sangen, i musikken, og i det performative, rituelle og iterative, og peker framover, utover mot hva lyrikk også må være, og hva den alltid allerede er i ferd med å bli.
Wærness har gitt ut ni egne bøker og (minst) fire bøker i samarbeid. For den omfangsrike diktantologien Verden finnes ikke på kartet (2010) ble han og Pedro Carmona-Alvarez tildelt Kritikerprisen for beste oversettelse. Det kollektive – som metode og etikk – er et stikkord for poeten, som også er aktiv på kunstscenen i duoen Brødet og Eselet (med Henrik Skotte). De fremfører maksimalistiske, karnevaleske og sammensatte larger-than-life sceneverk som sprenger grenser for hva poesi kan være og hva scenekunst har vært i forgangne tider. Wærness’ bøker materialiserer gjerne denne kunst-merkelapp-aktige anarkismen. Rampete bokobjekt som Å skrive er å be om for mye (2020) er ett eksempel, der Wærness blander litterære og tegneserieaktige demoer og b-sider med mer gjennomarbeidede, nesten tradisjonelle dikt. Det er så tilsynelatende tilbakelent og lemfeldig satt sammen, slentrende, som om det er tatt opp med en recorder i lomma, gitt ut som piratkassett i all hast, som en poetisk bootleg.
Språklig sett har vi å gjøre med en granskende og nysgjerrig skriver, på samme tid gammeltestamentlig og hypermoderne: Han sporer helt tilbake til første mosebok i sine forsøk på å lage språket på nytt. Adorno kunne brukt Wærness som kasus i en bok om den høye kulturen som lever vegg i vegg med det mer lurvete kunstuttrykket. Bare i boken Venn med alle (2018) står Kain og Abel, Lenin og William Blake bokstavelig talt side ved side med Donald Duck og Mikke Mus. Det skaper en slags neo fluksus, en amok dadaisme. Alle samlingene hans presenterer særegen billedverden med et rikt omfang ingredienser, men utover i forfatterskapet har verdenen som beskrives blitt mer gjenkjennelige enn tidligere. De navngitte karakterene som figurerer kan som nevnt like gjerne være statsoverhoder eller Disney-figurer som bibelskikkelser, og menneskeheten, selve folket, er en viktigere størrelse enn dikterjeget. Wærness’ diktning handler som de fleste dikt ofte om hvordan være i verden, hvordan forplikte seg på verden. Ulikhet, død, skyld, grenser og språk er alle tematiske stikkord, men et fellestrekk ved diktene er at Wærness inviterer ånden ned i materien.
Wærness er en utprøvende poet. Han prøver ut helt nye måter å være poet på; setter premissene selv og er enestående i sitt utrykk. Oppfinnsomheten materialiseres i kropper når Wærness står på scenen: Hans performative galskap er unorsk og unik og er ett av mange eksempler på måter denne poeten styrker og utvikler poesifeltet i Norge på. Det er som nevnt vilt, kompromissløst, og med vilje til risiko, samtidig som det er inkluderende og åpent.
Det tredelte diktverket Ta på Jesus fra 2021 er en mangfoldig bok om poetisk forvandling, om intime møter med guders kroppslige smerte, nærvær og kjærlighet, om fornyelse og perspektivskifte, og om omveltning og språklig bevaring av «overveldelsen». Som det heter i forlagets omtale: «Ta på Jesus er poesi som undersøker hva som må til for at noe indre skal bli noe ytre, for at idé, potensial, tro og håp skal bli til kropp, gave, møte og nytte.»
Hele verden får plass i dette kunstnerskapet, som er personlig, overbevisende, tillitsvekkende. Gunnar Wærness bygger sitt univers på et vell av kilder, og gir gjerne eksplisitt plass til dem, som i den hittil seneste utgivelsen, Kosmos beibi (2023), hvor mange viktige samtalepartnere, levende og døde, får være med i hans ‘poetiske vi, som i «(Ellen Einan-vi)», «(Leonora Carrington-vi)» og «(Gunvor Hofmo-vi)», eller i hans poetiske tid, som i «(Vicente Huidobro-tid)» og «(Velimir Khlebnikov-tid)». Bokas nestsiste dikt «(Ruth Maier-vi)», avsluttes slik:
…
der jeg en gang for lenge siden la igjen følelsene mine
og fødte et spøkelse for å kunne fortelle dere
at diktet mitt huskes på denne krøtterstien
som lar dere gå fri at diktet mitt kaster skygge
her jeg lot meg skape frivillig en gang til
som sval løvskygge syn og kilde
som Anne Frank som Simone Weil
som Ruth Maier som sval løvskygge
syn og kilde en gang til
Rune Christiansens stil og blikk — ja, hele hans estetikk — har satt uutslettelige spor i den norske poesien. Få forfattere har vært like innflytelsesrike både i kraft av egne utgivelser og sin samlede gjerning i og for poesifeltet. Med debuten i 1986, Hvor toget forlater havet, etablerte han seg umiddelbart som en usedvanlig sterk stemme, med et billedrikt språk og overraskende ordsammenstillinger, influert av surrealismen og franske poeter som René Char og Francis Ponge. Men fra og med hans tredje bok I dødvanne (1989), kan vi finne anslag til det som senere skal bli hans umiskjennelige optikk. Blikket rettes mot rom, ting og kropper, og det nærværende og det fraværende spilles stadig opp mot hverandre, som i dette prosadiktet: «Når alt dette er over slår lyset inn svalt og likegyldig. Og seinere finnes bare gulvet, veggene, taket og når jeg ikke tenker på henne er høsten en grunn og noen år jeg har glemt.»
«Hos Rune Christiansen blir detaljene til noe bemerkelsesverdig stort,» skriver Arild Linneberg om essaysamlingen Betydningsfulle detaljer (2024). Oppmerksomheten rettes mot det tilsynelatende ubetydelige, eller rettere, betydningen av det tilsynelatende ubetydelige. Det handler om å se verden, små hverdagslige, tilsynelatende ubetydelige detaljer, ting, gester, på nye måter. Christiansen har en egen evne til å fange det flyktige i overraskende bilder, som her fra det første diktet i En følsom tid (1993): «Bussen stanser i gjørma, / jeg stiger av og kommer hjem / til veggenes og dørenes trekk / og en unge sitter i nypekjerret / med en frosk i munnen.»
Det skjer en vending i forfatterskapet med utgivelsen av Anticamera i 1996, der en delvis ny estetikk trer frem. Sammen med Etter alltid (1999) ga den en ny inngang til prosadiktet for en ny generasjon unge norske diktere. Poesien hans har får en ytterligere betoning av den konkrete verden. Rune Christiansens dikt preges nå av et språk som berører tingene med en florlett, knitrende sanselighet, og som samler seg til lysende dikt fylt av blikkets erfaring. Vi kan kanskje snakke om et skriftens blikk. En undersøkelse av de noen ganger eksistensielle øyeblikkene av å observere noe konkret og hverdagslig, og samtidig bli inntatt av en simultan tanke, som et fremkalt minne, en assosiasjon eller en refleksjon. Det lar seg ikke stoppe, «En sky og en bølge – umulig å ikke henfalle til artikulasjoner», som det lyder i et av diktene. Vi har å gjøre med et språk som stoler på at det fins mening og dyp verdi i tilsynelatende uvedkommende sammenkoblinger, og som ved å tilføre et presist språk til erfaringen ytterligere verdilader tilværelsen og skaper litterære rom og avstander for leseren å tre inn i, og puste i.
Etter samlingen med den karakteristiske tittelen Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut (2002), ble det et opphold i Christiansens poesiutgivelser. De neste årene utga han tre kritikerroste romaner, som særlig ble hyllet for sin filmatiske prosa, før han kom tilbake med ny tyngde i Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter. Dikt 2002-2011 (2011). Denne samlingen overbeviste igjen om Christiansens særlige gehør og konsentrerte blikk, samtidig som prosadiktet nå var forlatt til fordel for en luftigere, verseinndelt form. «I den dvelende innsirklinga av tingenes mulige betydninger kan poeten ligne både den mediterende mystikeren, den naturvitenskapelige forskeren og filosofen som framsetter og tester påstander om verden», skrev Ane Nydal i sin anmeldelse i Vagant.
Rune Christiansens diktning er ofte innhyllet i en melankolsk og erindrende stemning. Tekstene oppretter språklige rom der elementer som regn, biler, fotografier, skygger og tid går igjen. Som det heter i et dikt som henvender seg til kunstneren Harriet Löwenhjelm: «Tiden leger ingenting, tiden glemmer, / viser ut, også det dyrebare vises ut / av tiden, med tiden, om man glemmer - / og glemmer, det gjør man jo». Språktonen så vel som diktenes oppmerksomhet veksler mellom et alvor og en letthet, en hverdagslighet og noe mer høystemt. Dikt-jeget sanker og arkiverer nettopp tilværelsens betydningsfulle detaljer, et personlig kartotek av øyeblikk.
Personlig er også en av Christiansens seneste diktsamlinger, Jeg går i sorg (2021), som kretser rundt relasjonen mellom en sønn og hans demente mor. Boka er fylt med elegiske betraktninger, fint balansert mellom det sorgtunge og det humoristiske, det ettertenksomme og det flyktige. Tapserfaringen diktene springer ut av skaper en tykk og sanselig nåtid, som også blir en beholder for fortid og framtid, minner og fravær. I et av diktene heter det: «hun gir meg / en nøkkel, men det finnes / ingen nøkkel, bare hånden utstrakt». Foruten det klare og bevegende bildet, er diktet virkningsfullt gjennom versebindingen som på en gang skaper et brudd og en kontinuitet mellom «finnes» og «ingen», der gesten bevares og forblir gjentatt som øm og fullverdig, om hånden aldri så mye er tom.
Christiansens dikt er sanselige og sensitive, men ofte også teoretiske, og de kan gjerne angi en poetikk og en ønsket måte å lese på. I diktet «V» heter det: «Den som sier at poesien er lukket, leter etter meningen / slik soldaten venter en befaling.» To linjer som demonstrerer hva dikt er og er ment å gjøre. Diktet imøtegår den misforståtte ideen og etymologiske forankringen i diktet, som «dichte», som fortettet og vanskelig tilgjengelig. Vi kan si at dikt er uten et forutbestemt objekt eller mål, og dermed inviterer til å lese åpent og ta del i musikken og bildene som diktet skaper i møtet med leseren.
Betydningen av Christiansens innsats som gjendikter og poesiformidler kan ikke overvurderes. Han har gjendiktet poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale, Frank Kuppner, Edmond Jabès, og introdusert disse og andre for et norsk publikum. Forlaget Oktober sin gjendiktningsserie, som han har vært redaktør for helt siden starten i 1998, har spilt en avgjørende rolle i å gi norske lesere impulser fra andre land og berike og forme vårt rådende poetiske landskap. Han har også vært, og er, av stor betydning for nye litterære stemmer i rollen som leder for Forfatterstudiet i Bø (2011-dags dato). Rune Christiansen er en selvskreven kandidat til å hedres med en slik poesipris.
Mye står på spill i Kristin Bergets lyriske forfatterskap — kroppslig, materielt og eksistensielt. Diktene tar innover seg en grunnleggende utsatthet og et livsalvor som forankres i et nå, men som også spiller seg ut i fortellende brokker. Bergets hittil åtte utgivelser, bestående av sju diktsamlinger og én miniatyrroman, kretser inn sårbarheten hvert enkelt liv inneholder, og som i tillegg eksisterer på et samfunnsmessig og planetært nivå. Over få linjer kan dette spennet folde seg ut i enkle setninger — her fra samlingen som bærer en av de mest håpefulle titlene i norsk lyrikk, og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017): «Jeg setter en brøddeig ved det åpne vinduet Nå må ingenting forhastes / havet kan reise seg når som helst». Åpningslinja i Bergets siste bok Middelalderen (2024) behandler den eksistensielle utsattheten med et intensivert trykk:
«det viser seg nå det ikke går an å fortsette klamre oss til denne forma».
Berget er en poet som søker det grunnleggende. Den pågående utforskningen av grunnvollene vi bygger livene våre og samfunnet vårt på, foregår på ulike nivåer. Et av dem er språket selv, og hvordan det utgjør en linse og et maktmiddel med evne både til å fastlåse og til å åpne nye måter å oppfatte og forstå verden på. Denne særlige språkbevisstheten er til stede allerede i debutboka loosing louise (2007): «jeg kunne ikke kjenne deg igjen / da du skiftet navn louise // du tok tilbake ansiktet / løftet meg ut av synsfeltet». Gjennom forfatterskapets løp knytter denne utforskningen seg også an til kollektive tekster, fra sanger, regler og salmer til Bibelen selv. I boka med den storslåtte tittelen våre sår i hogstflaten / rense overgi blanke trær / blomstre opp i dødsraten / hvis navnet / ut her (2021), hengir diktene seg til noe melodiøst og syngende: «mens leden lider langsomt / lider langsomt hjemve / mens dype tid fossil som nekter / også barnet seknes ned». I de seneste bøkene har diktene rettet seg tydeligere mot livsvilkårene. Kriger, klimaforandringer og naturtap danner et mørkt bakteppe, som i samlingen Når det blir lyst blir det helt fantastisk, der det eksistensielle veves sammen med planetære tider
og et økokritisk perspektiv:
Dette landskapet fanger oss med sine lange strå En sprø jord sprekker opp i juli
Vi har valgt å skrape fingrene mot denne jordskorpa få bakterier under negle
Her holder vi oss fast Kroppene vokser gir plass til nye kropper
et system utarbeidet gjennom millioner av år Ta det ikke personlig
at det krakellerer at det fungerer Det er evolusjonen som snakker
En stemme som påstår det uhyrligste
I debuten festet Berget en utprøvende stemme til papiret: sidene i boka var fotografier av maskinskrevne dikt. Vektleggingen av det materielle og analoge har senere kommet igjen i en annen form. Diktene retter en oppmerksomhet mot hverdagslige gjøremål og praktiske oppgaver som husarbeid, hagearbeid og håndverk. Berget har i flere sammenhenge trukket fram hvordan diktene blir til gjennom et kroppslig arbeid. Dette kan leseren merke på et konkret nivå, som her: «mens brøddeigene settes / mens ovnene fyres opp / mens snøfallene som krever arbeid», fra våre sår i hogstflaten.… Men det kroppslige og praktiske griper også om seg, idet de dagligdagse handlingene forbinder seg til en større sammenheng, en felles virkelighet. Dette kan vi ikke minst se i Middelalderen, hvor en liten familie med en voksen og to barn begir seg ut i skogen, og lar døra til huset stå åpen «så den som trenger et tak / kan finne det».
I en anmeldelse av Middelalderen i Morgenbladet, skrev Carina Beddari at Berget har «etablert seg som en mørkets sangerske», og kalte henne «en Gunvor Hofmo for vår tid». Den språklige autoriteten og det eksistensielle alvoret bærer fram Bergets poesi. Bøkene krever leserens fulle tilstedeværelse, men de er likevel ikke vanskelige, snarere åpne. Stemmen og stemningene i diktene utfoldes i og gjennom det uferdige, det tilblivende. Fra en skrivepraksis jordet i det daglige og i nået, brer diktene seg som akutte og innstendige brev — om de helt nære tingene, om frykt og fellesskap, om en usikker framtid, og om vilkårene for å leve og ivareta verden.
