Juryens begrunnelse for de nominerte til Triztan Vindtorn poesipris 2024.
Jo Eggen har i fire og et halvt tiår vært en av de fremste i den norske litterære offentligheten, som poet og gjendikter. Aldri dominerende, men skarp, klar og politisk. Som gjendikter, konsentrert om russisk 1800-tallslitteratur, er han blant de mest betydningsfulle. Hans oversettelser bevarer det særegne «skapt på et fremmed språk» samtidig som diktene står «på egne bein kunstnerisk», som litteraturforsker og kritiker Audun Johannes Mørch uttrykker det. Den filosofiske holdningen i Jo Eggens forfatterskap er tydelig. Det er som han skriver allerede i debuten, Ting og tings skygger (1980): «Å trenge inn / til tingens innerste vesen / og ikke bli der». Gjennomgående viser samlingene hans en tro på dette grepet, en tro på at man gjennom et lyrisk språk kan nå inn til tingene, vise dem fram på måter som annet språk ikke kan, og en likeledes tro på diktet.
Diktene til Jo Eggen bekrefter slektskapet til søsterkunstene musikk og bildekunst med sin orientering mot det visuelle, ved å synliggjøre det som ikke er synlig, og samtidig dyrke det klanglige. De er ekfrastiske, noen ganger konkrete ekfraser og noen ganger ekfrastiske i metode – i forsøkene på å fange verden i et selvrefleksivt språk.
Jo Eggen skriver politiske dikt allerede fra debuten av, og da ikke komplekse dikt, men heller dikt som i en tradisjon fra Brecht kan stå – og ofte står – i aviser, eller på plakater, som nettopp Plakatdikt fra debuten:
Korridoren ender
i ei låst dør: Framtida.
Sving til venstre!
Framtida er låst, diktets framtid er låst i et punktum, og løsningen ligger både politisk og poetisk på venstresiden.
De senere årene har Eggen utviklet reisen som metode i samlingene Stavkirkedikt (2010), Øydikt (2013), Ruindikt (2017), Dikt om Sverige (2020) og Islandske dikt (2023). Disse reisediktene utmerker seg ved sine utypiske perspektiver, der en hverdagslig og sanselig, men også dypt kunnskapsrik tilgang til kultur, kunst og historiske objekter viser seg. Fortsatt handler det om å skrive fram det som ikke synes, eller det som er glemt, eller å vise fram det synlige med en annerledes tilnærming og synsvinkel. Fortsatt er det tingene og det lyriske språket som står i sentrum, mens jeget forholder seg så nøytralt som mulig i bakgrunnen.
Med reisediktene tar han tak i og utvikler en sjanger på en måte som er unik i norsk samtidslyrikk. Det er en type topografisk og historisk orientert diktning som har fotfeste i de kulturer som de skriver seg inn i. Med andre ord er det en måte å tilnærme seg ting, topografier, historier, kulturelle objekter og geografier på som ikke beveger seg utenfra og inn, men innenfra, eller forsøkt innenfra, der subjektet ser både som en gjest og en reisende som er informert og formet av det sette. Diktene er lærde, men samtidig ikke tunge, noe tekstenes umiddelbare musikalitet og stadige forgreininger sørger for.
Diktene er fylt med kunnskap om historien og stedene og ersamtidig sensitive, underfundige og tidvis morsomme. Den siste samlingen, Islandske dikt, har på en gang noe eggensk og noe islandsk ved seg. Bare hør på dette:
Du bare elv, du bare lyd
du skum, du stein, du gule sveve
du gras i tuer høye aks
du hvite og grønne lyd
du speiler det som fins
som hvisker
det som hviskende fins
det som er å finnes
Eller det siste diktet i samlingen:
Den blå himmelen
Mørkere til venstre
lysere til høyre
for første gang er himmelen
bare den blå himmelen
(…)
Diktene er konkrete og figurative, orientert mot overflaten, og samtidig skrevet i et språk som på et vis mimer sine motiver i måten diktene er språklige produkter på, som lag på lag med historikk. Eggens diktning er særpreget og søkende og har en helt spesiell stilling i norsk poesi.
Mona Høvring har med sine sju diktsamlinger ryddet seg en helt egen plass i norsk poesi. Ved å bringe eventyret, anekdoten og en språklig løssluppenhet inn i poesien har hun skapt et uttrykk som leseren umiddelbart vil gjenkjenne som Høvrings. Språket er også umiskjennelig: et radikalt bokmål ispedd nynorske ord og gammelmodige uttrykk. Den skakke, egensindige ordbruken og den uærbødige omgangen med diktsjangeren skaper en følelse av uforutsigbarhet og frihet i lesningen. Her kan alt skje — og vi aner det allerede når hun innleder debuten IIK! Ein dialog (1998) med et Arkhilokos-sitat: «Nå er det ingenting som lenger kan forbløffe oss: / alt er blitt mulig, vi vedkjenner oss alt, / vi kan ikke benekte noe nå (…)». Det som følger, er en dypt original diktsamling lagt i munnen på Arkhilokos og (eks-)forloveden Neobulé, som leker med sitt romerske forelegg på våkent og freidig vis.
De påfølgende samlingene viser at vi har å gjøre med en poet som er høyst komfortabel med å bryte med konvensjoner og uskrevne regler. Diktene hennes er ikke like innforståtte som poesi ofte kan bli. De er muntlige, ujålete, og vegrer seg ikke for å være direkte og quirky i uttrykket: «alt er jævlig i kviledagslyset», står det i et dikt fra hennes andre bok Ensomme badedager og andre dikt (2000) som ser ut til å handle om en slags metafysisk bakrus. Denne utgivelsen har Terje Thorsen kalt «en hjertets popkulturelle topografi», der hun «transformerer den private intimitetsopplevelsen og etablerer et personlig univers —et popmytologisk landskap som suger næring fra en særegen melankoli».
I Helt vanlige mirakler (2006) er diktene formelt og språklig strammere. Her viser Høvring en annen type klokskap og varhet, særlig i måten hun skriver inn kvinnelige erfaringsrom på. Det kvinnelige perspektivet og den feministiske åren ligger der helt fra debuten av, men kanskje er det først her at den virkelig trer fram og får en større tyngde:
BLÅ BADEDRAKT, GUL SOMMERFUGL
Sola har segna, ligger flat i horisonten,
ligner en mynt barn kan ta i munnen
og gjøre vakker.
Vi smelter, hun og jeg, vi smelter
i en slags lykke, eller anti-sorg.
Som mor ville du vært
en katastrofe, sier hun.
(…)
Feminismen som vokser fram i forfatterskapet, er langt fra idé- eller formelpreget. I stedet er det en praktisert feminisme som handler om å romme jenter og kvinners tilgang til verden på åpent og ikke-dømmende vis. Selv om det som kommer fram, ikke alltid er direkte skjønt, så er det ofte vakkert skrevet. Her ligger det en omsorg og kilde til nettopp lindring, som Høvring selv har sagt at hun ønsker at diktene skal gi.
Når det finnes et så stort overskudd av språk, referanser og tanker, er det lett å overse at Høvrings poesi har denne særegne melankolien i bunn, en innsikt i lidelsene og døden som følger med et kanskje meningsløst liv. Særlig de seneste diktsamlingene, Ekornet og den vaklevorne brua (2010), Jente med dødningehode (2017) og Himlene glitrer (2023) har gått enda lenger inn i en slik eksistensiell tematikk, via myter og eventyr. I Ekornet og den vaklevorne brua leser vi: «Gravene sto tett i tett, men plutselig fant jeg en ledig plass.» Høvring nærmer seg noe mer mystisk og gåtefullt i disse tre bøkene. Der det kjødelige, det hverdagslige og det relasjonelle tok stor plass tidlig i forfatterskapet, finner vi her et større rom for det uvisse og dunkle — for tvilen, spørsmålene, forvirringen. Med referanser til bibelske fortellinger, salmer, myter og eventyr trer hun inn i og bearbeider våre felles fortellinger, kollektive forestillinger, lengsler og behov.
Kjærlighet og begjær, tro og overtro, ensomhet og håp, å bli skapt og å skape seg selv er sentrale tematikker som behandles med stor undring og stor oppfinnsomhet i disse bøkene. Høvrings poetiske forfatterskap er et av de mest spennende og overraskende litterære universene på norsk.
Steinar Opstads forfatterskap står i en særstilling i norsk poesi. Det utstråler helt fra debutsamlingen Tavler og bud (1996) en integritet som inviterer leseren inn til en porøs nærhet, et sakralt rom som likevel sprekker opp i levende og personlige bilder. Det er ikke et ufarlig sted dikteren inviterer til. «Opstads dikt kan være like fortærende som ild, like rammende som øks, både mot bibelspråk og dagligtale», skriver anmelder Tom Egil Hverven. Dette er tydelig fra første stund, bare se på hvordan han innleder sin debutsamling med disse linjene:
Himmelen sprekker lyset ut
og pappa bærer fram de grønne leketavlene
jeg har skrevet ned diktaten på
og setter dem mot steiner i gresset
Pappa sier at krittet
renner ut av musklene mine
og at jeg skal skrive
flest mulig knokler ut av meg
For denne samlingen mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris og fikk umiddelbart en høy stjerne hos kritikere og lesere langt utenfor poesikretsen. I sitt videre forfatterskap har han til enhver tid søkt seg mot en ærlighet og mot smertepunktene, enten det har handlet om å være homofil sønn og ikke leve opp til forventningene, om å finne en religiøs tro som går imot dogmene, eller å omfavne et (i en bondefamilies øyne) unyttig yrke som poet. «Å skrive dikt er å utsette seg for fare, språklig og eksistensielt», skriver han i essayet «Mens ordene lyver på ærligste vis: Om poesiens muligheter», noe som kan leses som en poetikk. I de ti samlingene som så langt har utkommet, kan man se en økende vilje til å ta sjanser og åpne opp personlige rom som ofte kan oppleves som blendende nakne og risikable, men i et språk turnert med høy presisjon gir det sterke leseropplevelser. I Kjærlighetstapene (2015) utvikler han en mer aforistisk, nesten dagbokliknende form bestående av granskende refleksjoner om å være poet, om tro og om ensomhet. Her og i andre bøker makter han å meisle fram et helstøpt uttrykk, som samtidig bevarer en skjørhet. Opstad har en sterk språkbevissthet som folder ut tanken og rommet i tekstene.
Med sin tiende diktsamling Å være flere (2023) erkjenner dikt-jeget tidlig at det er tomt i møtet med en fars død, språket er nedtonet og mer direkte. Med dette vender dikteren tilbake til temaer og motiver fra debutsamlingen med en ny livserfaring, men med det sterkt følelsesladede språket som vi gjenkjenner allerede fra debuten av. Det personlige og verden utenfor, etikken og estetikken, lar seg ikke atskille. Til og med de mest intime og personlige diktene, konfesjonene, blir aldri kun poetens, men løftes med kunstspråket opp på et nivå hvor det angår det menneskelige i alle. Det er sterkt og det er godt.
Steinar Opstad er også en kunnskapsrik og dedikert leser, og har gjennom gjendiktninger, essaystikk og redaktørarbeid bidratt til å løfte fram nye sider ved både etablerte og underbelyst forfatterskap. Han har vært og er fortsatt en livnærende kraft i den norske poesikroppen gjennom snart tretti år.
