Juryens begrunnelse for de nominerte til Triztan Vindtorn poesipris 2023.
STRIKKE HU IKKJE ÒG/ FOR Å HOLDA TINGÅ SAMEN, spør fortelleren i Jimmen, en bok som utgjør et enkelt dikt, et langt dikt, som Øyvind Rimbereid holder sammen tilsynelatende tilforlatelig og uten å stramme for mye - men som likevel er intrikat komponert. Det har sitt eget språk, sin egen logikk, sin egen verden innenfor en konkret og gjenkjennelig ramme: Vi befinner oss i Stavanger, på 1970-tallet. Fjordingen Jimmen hjelper kjørekaren sin med å tømme utedoer i byen, og Rimbereid kon-struerer et språk som ser ut til å balansere langs en gylden middelvei av struktur og kaos, rasjonale og galskap.
Rimbereid er norgesmester i tilsynelatende ramlende, uflidde – men selvsagt ekstremt gjen-nomarbeidede, intelligente langdikt:
Allerede da han debuterte som poet i 2000 med Seine topografiar tilbydde han noe som aldri før sto i hyllene i Norge: Et dikt langt som ei bok, skrevet som på ett utpust, i et språk diktet opp for anledningen. Ikke leilighetsdikt men leilighetsspråk, en metode som han snart gjentok i etterfølgende bøker. Det visjonære, intrikate og svære men også lokalt forankrede sci-fi-verket Solaris korrigert er muligens det mest kjente av disse - etterhvert ni - diktbøkene, som ga han Sult-, Kritiker-, Brage-, Dobloug-, Gyldendal- og Aschehougprisene, samt nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris, og det over flere år, flere verk. Rimbereid leverer solide bøker igjen og igjen. Og han overrasker og begeistrer igjen og igjen. En ny bok fra Rimbereid er en litterær begivenhet. Hva har han funnet på denne gangen?
I Jimmen kveder fjordingen til leseren i vendinger som nå er utdødd som menneskespråk. Herbarium inneholder et tretti sider langt dikt om en tulipan i Amsterdam på 1600-tallet. Solarid korrigert er skre-vet i et ko ko besettende fremtids-vestnorsk som klistrer seg til hjernen som en landeplage (Ut mot havet!). Rimbereids dikt fremmer entusiasme rundt sandpapir, orgelpiper, juss ju name it. Slik (blant annet) bidrar han til poesifeltet i Norge: med å skape lyst til å gå inn i boka, lyst til å jobbe med språket som det er motstand i. Med konkrete og kjente rekvisitter lokker han leseren inn i mer frem-mende, halvt drømmeaktige litterære landskap.
En av grunntankene i Rimbereids poesi er at diktning er en form som kan romme alle fagområder, alle erfaringsfelt. Diktning kan romme vitenskap og filosofi, så vel som subjektiv erfaringer; diktningen kan bore i tingenes, så vel som tankenes arkeologi. Viktigere enn diktet selv, er nemlig «utsiden som diktet kan falle ut i» – slik Rimbereid selv formulerer det i en samtale med kollegaene Torild Wardenær og Gunnar Wærness, i det nå nedlagte nettidsskriftet Nypoesi. Vi nominerer Rimbereid til Vindtorn poesipris for hans forestillinger, visjoner, hans påfunn, og for håndarbeidet, arbeidet med å skape språk, å komponere tekstkorpus, og for måtene han klarer å beholde det levende, også etter rundene med redigering. Han er en poet som dyrker tiden og historien, som alltid vil inn og lirke i koblinger vi tror er faste, men som i diktets form kan vise seg foranderlige. Diktene lever og puster, spesielt når de fremføres av dikteren selv. De bølger av sted, suggerende, og like villet som uvillet, liksom spontant og tilfeldig – man lytter i spenning: Kan det faktisk rakne? Nei, det rakner aldri. Språket lever dessuten uansett selv, språket språker og diktene dikter: dialektskrivingen, språkoppfinningen og universsskapingen er ikke tomme gesturer. Når Rimbereids dikt peker på en lamper så legges noe av diker-jeget der, i objektet. , og det er som med selve diktet, liksom med hesten Jimmen ett någe/han ikkje kan sei? (Fra Jimmen (Gyldendal, 2011)
vakrere kan det ikke bli, / mer vitenskapelig kan det ikke bli (Tita
Den naturvitenskaplige forskningen kan lære mye av poetenes forskning på språket og verden. Poeten Torild Wardenær viser at det er mulig å kombinere det metafysiske med det positivt og empiriske vitenskapsbaserte, i dikt. Helt siden debuten i 1994 har forfatterskapet beveget seg mellom «de kosmiske lovene» og «denne grove, materielle verden», slik dikterjeget i Paradiseffekten (2003) formulerer det. Tradisjonen av å krysse kunst med vitenskap har etterhvert lange tradisjoner internasjonalt, og Wardenær er kanskje den fremste norske representanten. Siden første samling I pionértiden, som kom på Ascehehoug i 1994, som fikk Aschehougs egen debutantpris, har hun tilbudt skarp, presis og avansert litteratur. Bare de første fire årene etter debuten ble dettte kunstnerskapet premiert med «alle» poesiprisene, som Wildenweyprisen (1996) Mads Viel Nygaards legat (1997) og Halldis Moren Vesaas-prisen (1998). Med unntak av Doblougprisen i 2007 har det kanskje vært noe stillere rundt poeten de siste tiårene, rent offentlighetsmessig. Men innenfor diktenes verden er det mer styrke og kraft enn noen sinne. Wardenær er en dikter som blir mer og mer tydelig for hver bok som kommer. Kunstnerskapet blir mer og mer overbevisende, like mye som det fra debuten av har vist en aktualitet, som en poesiens respons på og medskaper av bevisstheten om Antropocen, der diktene gjennom deres imaginære kraft foreslår en løsning i et økologisk fellesskap. Bare tenk på Paradiseffekten fra 2004 og en linje som «driver nomadisk omkring og leter etter ordene og ordenes for-jettede land, kan vi frivillig eller ufrivillig komme til å snu på tallene og skrive 3002 i stedet for 2003. Kanskje er det et tegn på at det vil bli sant at vi skal være der sammen, en aprildag ett tusen år fram i tid.» Hos Wardenær er vitenskap og poesi ingen motsetninger, og diktene skrives like mye inn i begge tradisjonene. Varemerket hennes er et høyt nivå av motstand i språket og i innholdet, som samtidig åpner en svær himmel over leseren. Klima, økologi, feminisme, mytologi, metafysikk og astronomi er blant tematikkene som Wardenær har tatt for seg i det som har blitt 11 diktbøker. Bøkene utvider - og samtidig rydder og strammer - i hennes litterære univers. De wardenærske gudinnene trår helt frem gjennom særlig tre bøker, fra og med Titanporten (2001). Kvinnene i verdenene hennes skrives fram som natur, gjennom dette svært sobre og presise språket. Ved siden av dette mer mytiske opptrer hele tiden det naturvitenskapelige - som teori men også metode. Det er både stramt - og interstellarsk, uendelig. Kaotisk og kosmisk, rått men også finstilt og elegant. Wardenær har skapt «et dikterisk univers som rekker herfra til stjernene», skrev Arne Hugo Stølan i sin anmeldelse av psi i 2007. Hun er en kryssdisiplinærist som feider inn og ut mellom kunst og vitenskapen, gjerne i en og samme setning:
«jeg er halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene eller travelt opptatt med havsaltet, med det gamle Kongo, med flikking av feltsko, eller ganske enkelt beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet»*
Wardenærs verden myldrer av de minste organismene, de største gudinnene, og halvguder, som holder på med klorofyllritualer, metafysiske ekskursjoner og kjærlighetsgjerninger. Hennes dikt kan nærmest kalles forkynnende, utsagnene er klare og konstaterende, men samtidig flommende, utbroderte. Det er et levende, eksperimentelt og risikabelt prosjekt. Overskridende, og i en tid av klimafornektelse og vitenskapsskepsis, også viktig og nødvendig.
*Fra «Gudinnerapport III» (Titanporten (2001))
DIY, do it yourself, er et sentralt begrep innenfor pønken. Pønkeren Gunnar Wærness utfører alle funksjoner av et fler- og tverrkunstnerisk virke, fra å tegne, designe, skrive, regissere, komponere, fremføre, rekvisitere etc. Billedkunsten trenger ikke poesien for være ferdige verk, og andre veien rundt. Wærness driver ikke med enkle firegreps-verk. Wærness er en avansert villmann, en moderne renaissanseperson, som tar opplysningstider så vel som det barokke, burleske, søttitallsrockete inn i verkene sine. Tider, ja - og steder, og hele tiden på en nesten usannsynlig kvalifisert og velinformert måte. Wærness er en poet der kunnskap om språk, kultur, tradisjoner, politikk og geografi går inn i og blir en del av det poetiske uttrykket. Det finnes ingen grenser, og om det likevel skulle gjøre det, op-pløses de, midlertidig eller for alltid, i Wærness’ poetikk, en poetikk der lyrikken på en gang føres tilbake til sin begynnelse, i sangen, i musikken, og i det performative, rituelle og iterative, og peker framover, utover mot hva lyrikk også må være, og hva den alltid allerede er i ferd med å bli.
Wærness vant da også Tarjei Vesaas debutantpris for sin første bok, Kongesplint (Oktober 1999), og har siden gitt ut sju egne bøker og tre bøker i samarbeid. For Verden finnes ikke på kartet ble han (med Pedro Carmona-Alvarez) tildelt Kritikerprisen for beste oversettelse. Det kollektive - som metode og etikk - er et stikkord for poeten, som også er aktiv på kunstscenen som duoen Brødet og Eselet (med Henrik Skotte). De er maksimalistiske, karnevalske og sammensatte larger-than-life sceneverk som sprenger grenser for hva poesi kan være og hva scenekunst har vært i forgagne tider. Wærness’ bøker materialiserer gjerne denne kunst-merkelapp-aktige anarkismen. Rampete bokobjekt som Å skrive er å be om for mye er et eksempel, som blander litterære og tegneseriemessige demoer og b-sides med de mer gjennomarbeidede, nesten tradisjonelle dikt (med ujevn høyremarg og alt det der). Det er så tilsynel-atende tilbakelent og lemfeldig satt sammen, slentrende, som om det er tatt opp med en recorder i lomma, gitt ut som piratkassett i all hast, som en poetisk bootleg.
Språklig sett har vi å gjøre med en granskende og nysgjerrig skriver, på samme tid gammeltestamentlig og hypermoderne: Han sporer helt tilbake til første mosebok i sine forsøk på å lage språket på nytt. Adorno kunne brukt Wærness som kasus i en bok om den høye kulturen som lever vegg i vegg med det mer lurvete kunstuttrykket. Bare i boken Venn med alle står Kain og Abel, Lenin og William Blake bokstaveleg talt side ved side med Donald Duck og Mikke Mus. Det skaper en slags neo fluksus, en amok dadaisme. Alle samlingene hans presenterer særegen billedverden med et rikt omfang ingre-dienser, men utover i forfatterskapet har verdenen som beskrives blitt mer gjenkjennelige enn tidlig-ere. De navngitte karakterene som figurerer kan som nevnt like gjerne være statsoverhoder eller Dis-ney-figurer som bibelskikkelser, og menneskeheten, selve folket, er en viktigere størrelse enn dikter-jeget. Wærness diktning handler ofte om det samme som de fleste dikt, nemlig hvordan være i verden, hvordan forplikte seg på verden. Ulikhet, død, skyld, grenser og språk er alle tematiske stikkord, men et fellestrekk ved diktene er at Wærness inviterer ånden ned i materien.
Wærness er en utprøvende poet. Han prøver ut helt nye måter å være poet på; setter premissene selv og er enestående i utrykket sitt. Uttrykt i kropp, iblant. Oppfinnsomheten materialiseres i kropper når Wærness står på scenen: Hans performative galskap er unorsk og unik og står som ett av eksemplene på måter denne poeten styrker og utvikler poesifeltet i Norge. Det er vilt og kompromissløst, med vilje til risiko.
Hele verden får plass i dette kunstnerskapet, som samtidig er personlig, overbevisende, til å tro på. Wærness bygger sitt univers av et vell av kilder. Det er historisk og psykologisk interessant, og det er politisk - uten at poesien står som en dikotomi opp mot det politiske. Politikken er mer som en joker, som (mikke mus/ 13. juni 2017)// er det rart jeg oppfører meg som en kuk/ når jeg kalles mus dessuten driter jeg i/ den delikate politikken din what’s in it for me// først får du kalle meg for menneske// ja jeg er både ekstremt hvit/ og ekstremt svart og hundre prosent skadedyr/ hollywood fant meg likevel og tente meg som et juletre/ i tolvte time du kan selv prøve/ å gjemme deg på en scene (…) (Fra Venn med alle, Oktober 2018)
