Hvorfor snakke om døden?
De fleste av oss vil helst ikke tenke på det, og i alle fall ikke snakke om det. Likevel er det få ting i livet som er like sikkert. Du vet at du lever akkurat nå. Og du vet at du skal dø. Det skal vi alle sammen.
Sist endret:
Av: Ingeborg Johannessen, kommuneoverlege
Døden er en naturlig del av livet. Bladene faller av trærne og dør hver høst. Mennesker fødes og dør hver eneste dag. Når du først står ansikt til ansikt med døden, enten det er deg selv eller en du er glad i, hjelper det litt å ha snakket om det på forhånd.
Å miste noen til døden
Vi vet at døden er endelig. Likevel tror jeg ingen kan være helt forberedt på hvor endelig den er før du står overfor den.
En du er glad i var her for et øyeblikk siden, men er nå helt borte. Det er ingen nye muligheter til å holde i hånda, se i øynene eller gi en klem. Ingen ny mulighet til å lære bort, spørre eller snakke med. Og uansett hva du tenker om livet etter døden, vet ingen av oss helt nøyaktig hva som venter. Vi som lever, har ikke erfart å dø.
Å snakke om det
Sorg føles ensomt. Den følelsen forsterkes dersom temaet død er tabu. I mine mest brutale møter med døden, har det vært viktig å ha mennesker å snakke med.
Det er forståelig at noen ønsker å holde døden på avstand, ikke minst når noen dør altfor tidlig. Det kan kjennes uutholdelig å vite at slike ting også skjer i trygge Norge og ta innover seg at ingen av oss kan helgardere oss.
Da min datter døde av kreft, ønsket jeg at vi hadde sørgeklær i vår kultur. Jeg hadde et intenst ønske om at folk skulle vite. Antakelig så jeg nokså normal ut. Men inni meg hadde jeg det så vondt at det å komme gjennom en vanlig dag, og prestere et smil tilbake til den butikkansatte, nesten var uoverkommelig.
Å møte noen som ikke vek unna temaet, men kunne se meg i øynene og ta del i smerten, om så bare for et lite minutt, det gjorde dagen litt lettere å komme gjennom. Jeg tror åpenhet gjør oss litt mer robuste.
Og bare så det er sagt: Jeg kom meg gjennom den tyngste tiden. Etter mange år er livet igjen mest godt. Men det er mange av oss som bærer med oss en sorg og en smerte som alltid ligger rett under overflaten. Vi kan gjøre livet litt lunere for hverandre hvis vi klarer å lage rom for det vonde og vanskelige i tillegg til det underholdende og lykkelige livet.
Å leve med bevisstheten om at vi skal dø
Gjør det noe med oss når vi i vår kultur skyver døden på avstand? I tidligere tider og i andre kulturer er døden mye nærmere på. De fleste har møtt døden direkte. Bevisstheten om egen dødelighet kan gjøre at vi setter mer pris på livet her og nå. De gode øyeblikkene blir enda mer verdt når vi vet at de ikke vil være der for alltid.
Å møte døden selv
De fleste av oss i Norge dør heldigvis først når vi er mette av dager. Gjennomsnittlig levealder er over 80 år. De fleste vil vite om at døden nærmer seg, enten det skylde alderdom eller uhelbredelig sykdom.
Vi er forskjellige. Noen har lett for å snakke om det de føler og frykter. Andre synes det er vanskelig. Noen klarer det ikke i det hele tatt. Men de aller fleste vil nok oppleve påtrengende følelser det er tungt å bære ved vissheten om at døden nærmer seg.
Å snakke om det, kan lette byrden for deg selv. Sjansen er stor for at du vil erfare at du på ingen måte er den eneste med de tankene du bærer på. Det vil også lette byrden for de rundt deg. De som skal leve videre med savnet etter deg.
De vanskelige valgene
For noen er dødsprosessen lang og smertefull. Noen argumenterer for aktiv dødshjelp. Jeg vil at vi skal snakke om noe annet: om muligheten vi har for å la naturen gå sin gang og ikke forlenge lidelsen unødvendig.
For mange vil det gi bedre livskvalitet å ikke gi full behandling helt inn i døden. For eksempel gir det en mer verdig avslutning på livet å få dø med sine nærmeste rundt seg hjemme, enn på en intensivavdelingen på sykehuset med ledninger og fremmede lyder over alt. Behandling bør kun gis dersom det bedrer livskvalitet eller forlenger liv.
Hvis vi tør å ta de vanskelige pratene om de vanskelige valgene, kan flere mennesker få en verdig avslutning på livet.
Hva ønsker vi for oss selv?
Når jeg dør, ønsker jeg at det skal skje med størst mulig verdighet. Derfor er jeg bevisst på å snakke med mine nærmeste om døden og hva som er viktigst for meg.
Når jeg begynner å bli mer skrøpelig eller får en sykdom jeg kan dø av, kommer jeg til å bestille time hos fastlegen min for det som kalles forhåndssamtale. Ikke for behandling eller noe konkret medisinsk problem. Jeg vil snakke med legen min om døden, hva som er viktig for meg og hva fastlegen tenker om mine muligheter for behandling. Jeg vil vite hva hun tenker om mine muligheter hvis jeg får hjertestans. Vil det være noen mulighet for å hente meg tilbake til et verdig liv?
Så vil jeg høre om fastlegen min kan skrive ned vurderingene i min kjernejournal. Hvis både legen og jeg selv er enige i at det ikke vil ha noe for seg å starte hjerte- lunge- redning eller legge meg inn på intensivavdeling på sykehuset, kan hun skrive det i kjernejournal. På den måten vet helsepersonell hva som er mitt ønske, også dersom jeg faller plutselig om eller er så uheldig å få en demenssykdom og mister forståelsen for egen helse.
La oss gjøre døden litt lunere for hverandre
Jeg har lest noen skrive at døden er vakker. Det synes ikke jeg den er. Døden er brutal. Livet og kjærligheten er vakkert.
I møte med døden, er det som at det settes flombelysning på livet. Det blir lettere å skille mellom hva som er viktig og hva som bare er fyll. Kjærligheten til de vi er glad i blir sterkere når vi vet at det er kort tid igjen. Øyeblikkene blir mer verdifulle. Derfor tror jeg at det å leve med bevisstheten om at vi alle skal dø også kan gjøre livene våre rikere.