Hvem har ansvar for helsa di?
Det offentlige Norge har tatt stadig mer ansvar for helsa vår. Alle har tilgang til helsehjelp, pleie og økonomisk bistand hvis vi blir syke eller uføre. Vi har et velferdssamfunn i verdenstoppen. Men det har ikke kommet gratis, og heller ikke Norges ressurser er ubegrensede. Vi har et felles ansvar for å bevare våre hardt tilkjempede goder.
Sist endret:
Av: Ingeborg Johannessen, kommuneoverlege
Det var en sykehjemspasient som åpnet øynene mine for hvilken rivende utvikling vi har hatt i Norge de siste 100 årene. Den lille kvinnen var en av de syv som overlevde oppveksten i en søskenflokk på ti.
De fleste av oss lever både lengre og bedre liv enn for 100 år siden. Rundt år 1900 døde 80 av 1000 levendefødte barn og gjennomsnittlig levealder var 52 år.
I dag er de samme tallene 3,8 og 83 år. Vi kan takke gode velferds- og helsetjenester kombinert med medisinske fremskritt.
Det offentliges ansvar
At det offentlige tar mer ansvar, har også ført til at vi i økende grad tar med spørsmål og utfordringer til profesjonelle i stedet for eldre slektninger og venner. Vi søker lege for plager, men også fordi vi ønsker å sikre oss og forebygge sykdom.
En del sykdommer er lettere å behandle dersom de oppdages tidlig, og profesjonell kunnskap er viktig. Føler du deg syk eller oppdager nye plager eller symptomer, skal du søke helsehjelp. Likevel er ikke alltid mer helsehjelp det samme som bedre helse.
Mer er ikke alltid bedre
Jo mer du leter etter tegn på sykdom, desto større er sjansen for at du oppdager noe. Og mye av det vi da oppdager er helt ufarlig og vil aldri utvikle seg til sykdom. Hvis vi undersøkes for mye, for eksempel uten at vi har plager eller spesiell risiko for å utvikle en konkret sykdom, kan det føre til unødvendig helse-angst, sykeliggjøring og overbehandling med bivirkninger.
På den måten kan søken etter å utelukke sykdom paradoksalt nok føre til dårligere helse i seg selv. Du kan høre mer om dette her: Bærekraft på legekontoret | Podcast on Spotify
Hvordan sikre at de som trenger det mest får nødvendig helsehjelp?
Selv om vi bor i et av verdens rikeste land er ikke våre ressurser ubegrensede. Offentlige utredninger er tydelige:
Det kommer framover ikke lenger til å være mulig å øke antall ansatte i helsesektoren i samme grad som vi har gjort de siste tiårene. Det er rett og slett ikke nok mennesker i yrkesaktiv alder å ta av. Hvis det offentlige skal ivareta alle våre behov, vil velferdssamfunnet knele. Det vil gå ut over oss alle. Det må gjøres grep for å sikre at vi vil motta helsehjelp når det virkelig er behov for det.
Derfor er det på sin plass å spørre hvor grensen går for hva helsevesenet kan ta ansvar for.
La oss være gode og ansvarlige medmennesker
Av og til er det nødvendig å søke profesjonell hjelp. Det skal du ikke være redd for. Men samtidig: Ikke glem å snakke med de rundt deg.
Baksiden av økende profesjonalisering er at vi risikerer at færre stoler på egen kompetanse om livet og egen kropp – og at færre vil ta ansvar ut over seg selv. Det er mye helse i å tørre å snakke sammen om egen og andres helse og livskvalitet. Å snakke sammen om det vanskelige er aldri farlig! Det kan tvert imot bryte ned tabuer og bidra til bedre helse. Kanskje oppdager du at det du har skammet deg over egentlig er nokså vanlig?
Planlegge for ulike livsfaser
Det er mye å hente i å tenke gjennom hva som er viktig for egen livskvalitet og helse, og legge en plan for hvordan vi kan klare å prioritere dette i kommende livsfaser.
I tiden som småbarnsforeldre opplever mange at det er utfordrende å finne tid til nære relasjoner og fysisk aktivitet. Hvordan sørge for at viktige vennskap ikke går tapt og at treningen ikke blir satt helt på hylla? Kan dere invitere en vennefamilie på tur i skogen eller ta en kaffe med en god venn mens poden er på fotballtrening?
Midt i livet merker alle at kroppen forfaller litt. Det krever mer innsats for å opprettholde formen. Hvem kan du alliere deg med for å holde deg fysisk aktiv? Hva liker du å drive med? Litt er mye bedre enn ingenting. Husk å gi deg selv ros for det du får til og ikke legge lista for høyt. Det er motiverende å oppnå et mål du satte deg!
Når pensjonisttilværelsen nærmer seg, er det andre perspektiver å tenke på. Hva kan fylle dagene med mening når du ikke lenger er yrkesaktiv? Kanskje er ikke boligen du delte med småbarna lenger like egnet. Hvordan vil du bo nå?
På et eller annet tidspunkt skal vi også dø. Stadig flere av oss blir eldre, og stadig flere eldre bor hjemme. Når livet nærmer seg slutten, kan vi også planlegge for den siste tiden og hvordan vi ønsker å dø.
Hvem har ansvaret?
Til syvende og sist er det jeg selv som har ansvar for helsa mi. Likevel er det langt fra hele svaret. Selv om vi vet mye om årsak til sykdom og hva som fremmer god helse, er det ikke mulig å helgardere seg.
Hvis vi planlegger best mulig for oss selv og våre nærmeste kan vi likevel øke sjansen for gode liv samtidig som vi ivaretar en helsetjeneste som er der når vi virkelig trenger det.