Det du gjør kan hjelpe andre
Psykisk helse og selvmordsforebygging står på agendaen i Drammen kommune, med flere markeringer i høst. Vi kaller det en hjelpende hånd. Hva kan vi gjøre? Kommuneoverlege Kaia håper hennes historie kan inspirere flere til å rekke ut en hånd.
Sist endret:
Skrevet av: Kaia Helene Frang Høivik
Som lege i spesialisering i samfunnsmedisin er jeg opptatt av hvordan samfunnet vi lever i påvirker helsa vår. Alt fra tilgang på en trygg bolig, sikker inntekt, rent drikkevann, gode relasjoner og en meningsfull hverdag påvirker helsa vår. Det påvirker hvordan vi føler oss og hvor lenge vi lever.
Men, man trenger ikke høy og lang utdannelse for å kunne utgjøre en forskjell for noen som har det tungt.
Hvilket ansvar tar du?
Blir man født i Norge har man gode forutsetninger for å få et godt liv, i alle fall på papiret. Vi har et individualistisk innrettet samfunn, der selvrealisering og selvstendighet står i høy kurs, og individets frihet til å ta egne valg er et viktig juridisk prinsipp. Medaljens bakside er at ensomhet begynner å bli en stor folkehelseutfordring, og at det kan være vanskelig å svelge egen stolthet og be om hjelp når man trenger det.
Det er politisk bestemt at vi skal ha en velferdsstat som skal sørge for helsehjelp, sosial og økonomisk støtte til de som har behov for det. I tillegg finnes det veldig mange gode hjelpetilbud i regi av næringslivet og frivillig sektor, og mange ildsjeler som bidrar positivt i sine miljøer. Kanskje blir vi som enkeltpersoner litt handlingslammet av at det finnes så mange tilbud, så mange andre som kan hjelpe?
Jeg mener ikke at vanlige folk skal ta over ansvaret som de offentlige helsetjenestene har, men for å ha et godt liv trenger vi mer enn offentlige tjenester.
En hjelpende hånd, fra et tilfeldig menneske
Har du sett noen som ser ut til å trenge hjelp, men likevel gått rett forbi? Tenkt at noen andre sikkert tar ansvar?
Tilskuereffekten, eller tilskuerapati er et fenomen der enkeltpersoner unngår å hjelpe fremmede i en nødsituasjon når andre mennesker, innbilt eller virkelig, også er til stede. Etter at jeg ble oppmerksom på dette har jeg tenkt at jeg ikke vil bli en apatisk tilskuer om jeg blir vitne til en person i nød. Siden den tid har jeg tatt medisinsk utdannelse og fått autorisasjon som lege, som burde gjøre meg ekstra kompetent til å hjelpe.
Med dette i bakhodet befant jeg meg nylig i en situasjon der en ukjent person trengte hjelp. Personen fremsto sterkt beruset og sjanglet på kanten av et fortau med lukkede øyne. Det var kaldt i luften. Det var et folksomt sted. Jeg kjente at jeg nølte. Tenk om hen blir sint eller voldelig om jeg går bort? Hvilken tjeneste har ansvaret for denne personen? Politiet kanskje? Legevakten? Hen trenger kanskje bare å komme seg hjem til en seng? Lettelsen var stor da en annen person gikk bort og forsøkte å hjelpe. Jeg ble stående og tenke.
Tørre å bry seg
Bussen min kjørte forbi uten meg, og jeg fulgte med på samtalen mellom de to. Jeg tenkte at jeg har et spesielt ansvar som lege, og var bekymret for at personen skulle bli påkjørt eller fryse i hjel om hen sovnet ute. Den andre hjelperen ga opp å få tak i noen som kunne hente hen, og trakk seg etter hvert vekk fra personen. Hen ble sittende alene på en benk. Ingen andre så ut til å ville nærme seg. Jeg satte meg på benken.
Personen trodde jeg var fra politiet og sperret opp øynene da hen forstod at jeg var en tilfeldig forbipasserende, som også var helsepersonell. Hen ønsket ikke at jeg skulle tilkalle annen hjelp. Jeg startet en samtale og holdt den gående til personen var mer våken og oppegående og kunne ta seg hjem på egenhånd.
Samtalen utviklet seg til å bli et fint møte mellom to mennesker med vidt forskjellige liv. Hen fortalte om et tøft liv, men om gode relasjoner. Hen takket meg for omtanken og for at jeg tok meg tid til å prate. Vi gikk hver til vårt.
Min viktigste funksjon i denne situasjonen var å være et medmenneske som turte å bry seg. I ettertid håper jeg at jeg kan ha bidratt bittelitt til at noen i en vanskelig situasjon opplever at folk vil dem vel.
Jeg håper du som leser dette tenker at du kan gjøre det samme.
Betydningen av hvordan vi snakker sammen
Altfor mange går med tunge tanker alene. Terskelen for å be om hjelp, og spørre om noen trenger hjelp, er dessverre høy hos mange. Kanskje er man redd for svaret man får?
Har du tenkt over hvordan du snakker om psykisk helse? Handler det stort sett om “de andre”, de deprimerte, de suicidale eller de schizofrene? Dette synes jeg det er viktig å tenke igjennom. For det første så har alle en psykisk helse, en kropp og et helt liv fullt av nyanser. For det andre så har man en psykisk lidelse. Ingen bare er sin psykiske lidelse, vi er mer komplekse enn det, heldigvis. For det tredje kan man ikke nødvendigvis se at noen strever. Selvmordstanker, psykisk uhelse og psykiatriske diagnoser kan ramme hvem som helst. Dette kan ligge godt skjult hos folk du møter hver dag, som kollegaen du spiser med i lunsjen, tenåringssønnen din som er oppslukt i mobilen eller den blide sjåføren på bussen. Derfor kan det være lurt å være bevisst på sine valg av ord.
Snakk sammen – det hjelper
Jeg lurer på om vi gjennom våre ordvalg ikke alltid innbyr til å ta opp vanskelige tema. Kanskje bør man stille litt åpne spørsmål slik som «hvordan går det, sånn egentlig?» eller, «Så fint å se deg! Jeg vil gjerne høre om hvordan det går med deg, jeg trenger en oppdatering på livet ditt.»
Vi vet at det å snakke om selvmordstanker ikke øker risikoen for selvmord. Vi må tørre å ta opp temaet, enten det gjelder oss selv eller de rundt oss. I 2023 skrev jeg en artikkel om dette, og den gir også en oversikt over hvor man kan lese mer eller få hjelp.
- Den finner du her: Hvordan har du det, sånn egentlig? | Drammen kommune
- Ensomhet og et godt tiltak mot dette kan du lese om her: Tar du utfordringen? | Drammen kommune
