Under flyttingen av eldre papirarkiver fra kjelleren på rådhuset i Svelvik til depot i Drammen kom vi over en pappkasse merket «Svelvik Allmueskole». Den inneholdt 20-30 fraværs- og karakterprotokoller datert fra 1846 og fremover. Dette var i utgangspunktet interessant fordi vi for Drammens vedkommende nesten ikke har denne type protokoller fra før folkeskolereformen på 1890-tallet og byggingen av Strømsø og Bragernes skoler.
Det var likevel én av karakterprotokollene som spesielt kom til å vekke vår nysgjerrighet. Den var på fremsiden merket «Examensprotokol for Svelvik høiere Almueskole». Slike var det flere av, men da vi kikket nøyere etter, oppdaget vi at det på denne, halvt overstrøket, også stod «Journal for Svelvik Borgerskole». Det må følgelig ha vært for denne skolen at protokollen først var tatt i bruk, og da vi åpnet den, så vi at den ikke bare bestod av klasselister med elevenes karakterer i de ulike fag. I tillegg inneholdt den en rekke tekster som omhandlet opprettelsen av borgerskolen i 1849, en detaljert skoleplan med 20 paragrafer, pensumlister, timeplaner og beretninger om hvordan hvert halvår var forløpt.
Hva var nå dette for en skole?
Første paragraf i planen lyder slik: «Skolens Øiemed er at give Børn af Borger og Almueklassen en fulstændigere Dannelse end den, der gives i Almueskolerne, og derfor ved en baade på et christeligt Sind og paa et passende Forraad af Kundskaber beregnet Undervisning at danne sine Elever til gode Mennesker og nyttige Borgere i forskjellige praktiske Stillinger og fortriinligviis Sømandens.»
Borgerskolen skulle altså være et alternativ til den ordinære allmueskolen, og det må den klart kunne sies å ha vært. Etter planen skulle den bestå av to klasser med et maksimum antall elever pr. klasse på 15 stk., for foreldrene skulle det koste 10 spesiedaler pr. barn - med muligheter for søskenmoderasjon - og den skulle bare være for gutter. På folkemunne skal den ha blitt kalt «Guttenes bedre skole». Klassene i allmueskolen var på sin side på rundt 70 elever, den var for begge kjønn og den var ikke betalingsskole. Vi skal senere se at borgerskolen også ga et faglig sett bredere undervisningstilbud. Hvordan var så skolesituasjonen i Svelvik før 1849 og i landet generelt?
Norge fikk sin første skolelov i 1827: Lov angaaende Almueskole-Væsenet paa Landet. Den avløste forordningen av 1739 og den såkalte plakaten av 1741. Nytt med 1827-loven var at den satte en rekke minimumskrav, bl.a. at hver landkommune skulle ha en fastskole. Så sent som i 1853 gikk fortsatt 72% av alle skolepliktige barn på landet i omgangsskole. Her hadde likevel Strømm herred vært tidlig ute ved at de såkalte strandstedene Strømm og Svelvik, nord og sør for Svelvikstrømmen, allerede fra begynnelsen av århundret hadde hatt en egen skolebygning, fra 1821 det huset hvor Svelvik museum nå holder til. Loven av 1927 gjaldt imidlertid ikke kjøpstedene hvor skolene ikke var underlagt noe lovverk før byskoleloven kom i 1848. Det hadde selvfølgelig eksistert skoler i byene før 1848, også borgerskoler. Bragernes borgerskole ved Gamle Kirkeplass i Drammen er ett eksempel. Men, det kan være greit å ha i bakhodet at da den nye borgerskolen i Svelvik ble opprettet, hadde strandstedene blitt skilt ut fra den omkringliggende landkommunen og blitt til ladestedet Svelvik, som dermed formelt var underlagt den nye byskoleloven.
Det er bevart klasselister fra den ordinære allmueskolen fra 1846 og fremover. Ser man på fraværsprotokollene fra april 1849, da borgerskolen ble opprettet, var det 140 elever innskrevet fordelt på to aldersblandete klasser. Vi vet at det var ansatt to lærere, en for hver klasse på ca. 70 elever. Byskoleloven fastsatte et maksimumsantall pr. lærer på 60 elever, så dette var et høyt antall også den gang. Fraværet var imidlertid også høyt. På en tilfeldig valgt dag i februar er bare godt under halvparten til stede. De fraværende er gjerne de litt eldre, 12 til 15-åringer. Det var vel så som så med læringsutbytte i så store klasser, og kanskje foreldrene tenkte at de tross alt gjorde bedre nytte for seg hjemme selv om de risikerte å bli bøtelagt av sognepresten. Det hadde han anledning til etter skoleloven av 1827, og det sies at sogneprest Conrad Peter Neuman ofte benyttet seg av dette. At barn kom seg på skolen, ser ut til å ha vært en hjertesak for ham.
Protokollen gir en ganske inngående beskrivelse av prosessen frem til første skoledag 20. april 1849. I et møte i skolekommisjonen i 7. mars 1847 ble det besluttet å søke stiftskommisjonen i Christiania om godkjennelse av en borgerskole, og om økonomisk støtte på 250 spesiedaler årlig fra Opplysningsvesenets fond. Søknaden ble godkjent under forutsetning av at det ble utarbeidet en skoleplan som skulle godkjennes av stiftsdireksjonen, i likhet med ansettelsen av lærere. I skolekommisjonens møteprotokoll forstår vi at det var mye frem og tilbake, men 25. februar 1849 forelå godkjennelsen av planen og ansettelsen av to lærere: «…Candidatus Theologiæ, Amund Thorne som Førstelærer og Bestyrer af Skolen og Præleminarist Arthur Hansen som Andenlærer.»
13. april ble de tjue innmeldte elevene kartlagt ferdighetsmessig og fordelt på to klasser med to ulike nivåer. Den 18. april ble skolen høytidelig innviet: «Stedets Sognepræst Herr Pastor Neumann holdt ved denne Leilighed en gribende og smuk Tale før og efter hvilken en Psalme af Elevene blev afsungen.»
En transkribert versjon av planen vil bli gjort tilgjengelig på byarkivets nettsider. Vi skal ikke ta med alt her, men før vi går inn i hva den sier om innholdet i undervisningen, vil vi koste på oss å ta med to paragrafer av det mer kuriøse slaget. § 18 tar for seg skolens ferier og fridager - som det ikke var mange av. Skole på lørdager og bare 5 ukers jule- og sommerferie tilsammen. På slutten ser det ut til at Neuman, som man får anta var den som førte planen i pennen, hadde gitt etter for et anfall av bløthjertethet ved å innvilge «…1 – een – Eftermiddag hver Maaned, som vælges af Bestyrelsen med Hensyn til behageligt Veir og andet Opmuntrende for Ungdommen.»
Undervisningsmetoder sies det lite om, men planen har en egen paragraf for håndteringen av disiplinærsaker som vi gjengir i sin helhet: «§ 14. For at overholde Orden og Skoletugt skulle Lærerne især anvende Forestillinger. Dog skal det ikke være dem formeent at anvende korporlig Refselse og Bedømmelsen af dennes rette eller urette anvendelse tilkommer Lærernes Foresatte.» («Forestillinger» får vi anta betyr noe sånt som verbale virkemidler. Lærernes «Foresatte» var ladestedets skolekommisjon.)
Opprettelsen av borgerskolen har vært kjent lenge, og Sigfred L. Eier skriver litt om den i «Svelviks historie» fra 1945. Han avslutter imidlertid omtalen med at kildene dessverre ikke forteller noe om hva det ble undervist i. Han kan altså ikke ha kjent til denne protokollen.
«…en fulstændigere Dannelse…»
Planens formålsparagraf snakker altså om «…en fulstændigere Dannelse end den, der gives i Almueskolerne…». Det må med andre ord ha vært snakk om et utvidet undervisningstilbud. I planen er det nøye angitt hvilke fag det skulle undervises i, og her kan man sammenligne med tilsvarende lister i skolelovene for 1827 og 1848. Felles undervisningsfag var lesing, forstandsøvelser, skriving, regning, religion/bibelhistorie og salmesang. I borgerskolen i Svelvik skulle det i tillegg undervises i verdenshistorie, geografi, fremmedspråk, geometri og tegning. To innskrevne timeplaner, en for hver av de to klassene, viser at dette også ble satt ut i livet.
Formålsparagrafen angir spesielt at skolen skulle være en god forberedelse for sjømannsyrket. Det er lett å forestille seg at fagene geografi, fremmedspråk og matematikk var nyttige for de som dro til sjøs, men det som planen siktet mot var nok først og fremst en bredere allmenndannelse. Noe som peker fremover mot neste skolelov for allmueskolen som kom i 1860. Her er nesten alle fagene som borgerskolen er alene om i 1849, blitt obligatoriske i de såkalte «høiere almueskoler».
Slike timeplaner forteller egentlig ikke så mye, men i protokollen er det også skrevet inn en detaljert pensumliste. En liste med bøker som nesten uten unntak er mulig å lese digitalt via Nasjonalbibliotekets nettside. Vi skal se på to av dem.
Som lesebok hadde Neuman valgt Knutzens Læsebog for Almueskolernes mellemste Klasse. Utgaven fra 1859 er på 160 sider og delt inn i syv hovedkapitler med ulike temaer. Det første kapitlet tar omtrent halve boka og har tittelen «Læsestykker av blandet Indhold».
Dette dreier seg først og fremst om fortellinger ment som moralsk veiledning i retning av gudsfrykt, flid, lydighet o.l. Typiske titler er «Kjærlighed til Skolen», «Hjelp din Næste i Nød» og «Hva er din Sjæls Næring?». Foruten ett kapittel med fabler og ett om sunnhetslære, handler resten av boka om dyr, planter mennesker, geologi osv. Det er altså delvis en lærebok i kristen moral og delvis en lærebok i elementær naturvitenskap. Det som kanskje først og fremst slår en er mangelen på stykker med egentlige litterære kvaliteter. Dette blir spesielt tydelig hvis man sammenligner med lesebøker som ble vanlige bare kort tid etter, f. eks. P. A. Jenssens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet fra 1863. Den har foruten folkeeventyr med fortellinger av Bjørnson, Jonas Lie, Grundtvig og mange andre. Helt tydelig blir kontrasten hvis man går enda lenger frem i tid og sammenligner med Nordahl Rolfsens lesebøker.
Historieboka Neuman hadde valgt var De mærkeligste Personers Levnetsbeskrivelse og vigtigste Tildragelser igjenom alle Tidsaldre av Albert Lassen. Dette er jo en tittel som virker lovende. Man tenker at her fikk barna møte et spennende utvalg av fortidens helter, levendegjort og formidlet på en engasjerende måte. Men en mer oppramsende, tørr og distansert fremstilling av verdenshistorien er det vanskelig å forestille seg. Dette er nok lærestoff som er ment for å pugges. Den er til overmål på over 400 sider, og Neuman bemerker etter sin første inspeksjon av borgerskolen at boka forekommer han «noget voluminøs». Også her er det nyttig å se på senere lærebøker, ikke minst Anton Ræders Historien i fortællinger for skolen og hjemmet fra 1895, som fortsatt i dag brukes av enkelte lærere, men også de nevnte lesebøkene av Jenssen og Rolfsen som begge har mye historisk stoff, ikke minst norsk historie som er nesten fraværende hos Albert Lassen.
Hva førte til opprettelsen?
Ønsket om en borgerskole i Svelvik hadde vært til stede lenge, og allerede i 1841 hadde noen gjort et lite forsøk, uten riktig å lykkes. Når man nå fikk det til, må det ha vært flere bidragende årsaker: Stedets nye status som ladested spilte nok inn og med den en økt selvbevissthet hos en forholdsvis velstående mellomklasse av borgerne. Likeledes den lave kvaliteten på tilbudet ved stedets allmueskole, og ikke minst mulighet for årlig driftsstøtte fra Opplysningsvesenets fond. Det er likevel fristende å trekke frem én faktor som spesielt utslagsgivende, nemlig engasjementet til Conrad Peter Neuman.
Neuman levde fra 1800 til 1886 og virket som sogneprest i Hurum og Strømmen/Svelvik fra 1835 til sognet ble delt i 1859. Han var formann i skolekommisjonene i begge formannskapsdistriktene, men det er først og fremst som leder av fattigkommisjonen i Hurum at han fortsatt er et kjent navn for noen. Neuman fikk nemlig trykket en liten bok som han delte ut gratis til de fattige i kommunen: «Nogle ord til mine medborgere i Hurum».
Den er pr. i dag ikke mulig å få tak i antikvarisk, men et utdrag er publisert i en lokalhistorisk årbok for Hurum. Det man i korthet kan lese ut av utdraget er for det første at Neumans medlidenhet med de fattige fremstår som dyptfølt og ikke påtatt, for det andre at han så på den ujevne fordelingen av goder i samfunnet som noe tilnærmet gudgitt og noe man i det store og hele ikke kunne gjøre noe med. Til sist, det viktigste, nemlig at det likevel var mulig for den enkelte fattige å gjøre noe med sin situasjon. Henvendt til den fattige skriver han i boka: «Jeg vil opfordre deg til ogsaa at gribe til dine egne Kræfter, og jeg vil give dig det Raad: Hjelp Dig selv!»
Man skulle altså spille med de kortene man hadde fått utdelt i livet, og tanken om at bekjempelse av fattigdom også burde være et statlig ansvar, slik Marcus Thrane agiterte for på samme tid, ser ut til å ha vært fremmed for ham. Dette røper han når han, i forbindelse med et bispevisitas, uttaler seg om en lærer. Han hevder at vedkommende, Syver Christensen, i og for seg hadde et godt hode, men legger ironisk til at han «…var søvnig og søvndyssende untatt i den Thranske Arbeiderforeningens møter.»
Det er nok også med dette i bakhodet at man bør forsøke å forstå hans iver for opprettelse av en borgerskole i Svelvik. Den var, som vi har sett, slett ikke for de fattige, men for de få og privilegerte. Skolegang var likevel viktig for alle, må han ha tenkt, uansett stand. Om det var salmeversene eller tilegnelse av det vi i dag kaller basisferdigheter som først og fremst tente sogneprest Neumans engasjement, skal være usagt. Antagelig var det begge deler.
I 1862 ble det opprettet et nærere samarbeid mellom allmueskolen og Svelvik borgerskole, bl. a. med felles ledelse, og på 1870-tallet ble borgerskolen og allmueskolen slått sammen til en skole som nå ble organisert med flere klassetrinn inndelt etter alder og langt færre elever pr. klasse. Den fikk navnet «Svelvik høiere Almueskole».
I sin norske skolehistorie kaller Reidar Myhre kapittelet om første halvdel av 1800-tallet for «Stagnasjonens tid» og den andre halvdelen for «Grotid og reformer». Protokollen kan i lys av det leses som et vitnesbyrd fra en brytningstid. Den skuer bakover i tid bl. a. ved lærebøkenes sterke innslag av kristen pliktetikk - og den skuer fremover i tid i retning av folkeskolereformene på 1890-tallet og enhetsskoletanken: delvis ved å legge vekt på en bredere allmenndannelse og delvis ved borgerskolens gradvise sammensmeltning med stedets allmueskole.
