Nå som det nærmer seg Stortingsvalg er det interessant å ta et tilbakeblikk på stemmerettens historie i Norge. Det er viktig å huske på at stemmeretten er noe vi ikke må ta forgitt, og at store deler av verdens befolkning fortsatt lever i ikke-demokratiske land. Fra et historisk perspektiv er det ikke lengesiden at dette også var tilfellet i Norge. Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn først i 1898, og kvinner fikk ikke allmenn stemmerett før i 1913. Kampen om kvinnelig stemmerett var lang, og skjedde etappevis. Vi kan i dag takke en gruppe organiserte kvinner som sto i bresjen for at kvinner skulle få stemme, og for at Norge var et av de første landene som innvilget allmenn stemmerett for kvinner.
De tydeligste kvinnestemmene i arkivene finnes i arkiv etter ulike kvinneorganisasjoner og foreninger som arbeidet og fortsatt arbeider for kvinners rettigheter og likestilling i samfunnet. Noen av disse arkivene strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, og inneholder materiale som beskriver organisasjonenes virksomhet gjennom flere tiår. Dersom man ønsker en bredere forståelse for «kvinnearkivenes» innhold er det naturlig å vende blikket mot den moderne kvinnebevegelsen og fremveksten av kvinneorganisasjoner på 1800- og 1900-tallet.
Den moderne kvinnebevegelsen har sine røtter tilbake til opplysningstidens vekt på individets rettigheter, og vokste frem som et resultat av utviklingen av et mer liberalt, demokratisk og moderne industrisamfunn. Historikere mener også at man kan trekke linjer helt tilbake til renessansens litterære debatt om kvinner og kjønn. Selv om det hadde vært spennende å gå dypere inn i kvinnebevegelsens røtter, fokuserer denne artikkelen på hvordan kvinner på midten av 1800-tallet begynte å opprette egne kvinneorganisasjoner som etter hvert utviklet seg til å bli en sosial bevegelse som arbeidet for kvinners rettigheter.
Det var på starten av 1800-tallet at kvinner i vesten begynte å engasjere seg i avholdsbevegelsen og organisasjoner som arbeidet mot prostitusjon og krig. Den tidlige aktivismen førte etter hvert til at engelske og amerikanske kvinner begynte å opprette egne kvinneorganisasjoner som utover 1800-tallet utviklet seg til å bli en sosial bevegelse som arbeidet for kvinners rettigheter innenfor ekteskapet, bedre lønnet arbeid og tilgang til flere typer arbeid. Samtidig som at kvinnebevegelsen mot slutten av 1800-tallet spredte seg til flere vestlige land, ble det stilt krav om politiske rettigheter og stemmerettskampen ble den viktigste saken. Etableringen av større internasjonale kvinneorganisasjoner la grunnlag for fremveksten et transnasjonalt kontaktnettverk av kvinner som inspirerte og samarbeidet med hverandre. Dette gjaldt også skandinaviske kvinner som etablerte egne nasjonale foreninger, og det finnes flere eksempler på norsk kvinner som utmerket seg både nasjonalt og internasjonalt. Der i blant Drammens egne Betzy Kjelsberg.
Norges eldste interesseorganisasjon for kvinner ble etablert i 1884 av Gina Krog og venstremannen Hagbard Berner. Navnet på organisasjonen er «Norsk Kvinnesaksforening». Formålet med organisasjonen var i starten å bedre ordningen av pikeskoler i landet, verne om kvinners rettigheter i ekteskapet, og gi kvinner bedre lønnet arbeid.
Det tok ikke lang tid før det oppstod splittelse i organisasjonen. Som kvinner i andre vestlige land ønsket også Gina Krog at kvinner skulle få lik stemmerett som menn. I 1897 var dette en radikal tanke, og da hun foreslo dette under et møte i Kvinnesaksforeningen ble det ikke tatt godt imot. Hun brøt derfor ut av Kvinnesaksforeningen, og etablerte Kvinnestemmerettsforeningen sammen med ti andre kvinner i 1885. Foreningen ledet hun fram til 1897 da det igjen oppsto en konflikt som omhandlet stemmerett. Denne gangen som følge av at et forslag om kommunal stemmerett for kvinner ble forkastet samtidig som at menn fikk full stemmerett.
På det tidspunktet anså flertallet av medlemmene i Kvinnestemmerettsforeningen det som lite sannsynlig at kvinner kunne få lik stemmerett som menn på kort sikt. Foreningen ønsket derfor heller å ha en gradvis tilnærming til stemmerettssaken. Krog aksepterte ikke dette, og trakk seg som leder. Av den grunn etablerte hun en ny forening som arbeidet for lik stemmerett for kvinner og menn med navn «Landskvinnestemmerettsforeningen». Til stede under møtet var Betzy Kjelsberg, som med det samme dro tilbake til Drammen for å bringe budskapet videre.
Åtte år etter at Norsk Kvinnesaksforening var etablert i Kristiania ble det opprettet en egen seksjon i Drammen. I 1896 samlet 200 drammenskvinner seg for å høre et foredrag av den unge stemmerettsforkjemperen Thekla Resvoll. Kvinnene ble så inspirert at de to uker senere valgte en arbeidskomite som skulle tilrettelegge for etableringen av seksjonen i Drammen. Formålet med foreningen var, som moderorganisasjonen, å gi kvinner sin rett og plass i Samfunnet. Samme året opprettet Betzy også en drammensseksjon av kvinnestemmerettsforeningen.
Selv om det en forening får utrettet er et resultat av samtlige medlemmers innsats og engasjement, kan man ikke se bort ifra at det særlig var en kvinne som hadde stor betydning for hva drammensseksjonen fikk utrettet og at den i det hele tatt ble til. Betzy Kjelsberg hadde sammen med fem andre jenter tatt et to år lang artiumskurs i Kristiania. Sammen stiftet jentene en forening med navn «Skuld» der den kjente kvinneforkjemperen Cecilie Thorsen var leder. Da Norsk Kvinnesaksforening ble etablert i 1885 spilte Betzy en sentral rolle, men det tok ikke lang tid før hun måtte flytte tilbake til Drammen som følge av graviditet og ekteskap. Dette stoppet henne imidlertid ikke fra å engasjere seg i kvinnepolitisk arbeid.
En av Betzys hjertesaker var å fremme rettighetene til gifte kvinner som på denne tiden var forventet å stelle hjem og barn. Det var ikke rom for at gifte kvinner kunne arbeide utenfor hjemmet, og av den grunn var det heller ikke rom for at de skulle kunne engasjere seg i kvinnepolitisk arbeid eller andre aktiviteter forøvrig. Det er ikke uten grunn at flere av de tidlige kvinnesakskvinnene i Skandinavia aldri ble gift. Det var den letteste måten å få arbeide på, og forbli i den offentlige sfære. Det fantes ingen organisasjon for gifte kvinner, og dette ønsket Betzy å gjøre noe med. Drammen kvinnesaksforening var derfor i utgangspunktet etablert for å skape en forening for gifte kvinner.
Som nevnt tidligere ble kvinnestemmerettsforeningen i 1898 splittet. Betzy var til stede under møtet som resulterte i at Landskvinnestemmerettsforeningen ble til. Etter møtet reiste hun tilbake til Drammen, og inviterte til et møte med den lokale foreningen. Som følge av Betzys engasjement for gifte kvinners rettigheter hadde dette vært et fokus for drammenseksjonen helt siden den ble etablert. Begrenset stemmerett ville først og fremst utelukke gifte kvinner. Det var derfor særlig viktig å verne om dem. Drammenseksjonen bestemte seg derfor å følge Krog, og kjempe for full stemmerett for kvinner. En seksjon av Landskvinnestemmerettsforeningen var dermed etablert i Drammen.
Tross at pionèrer som Gina Krog og Betzy Kjelsberg ønsket fulle stemmerett for kvinner med det samme ble ikke dette tilfellet. Kvinner fikk gradvis økt stemmerett i Norge. I 1901 ble det innført begrenset kommunal stemmerett for kvinner som betalte skatt eller var gift med en mann som betalte skatt. I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved Stortingsvalg, så allmenn stemmerett i kommunevalg i 1910, og til slutt allmenn stemmerett ved Stortingsvalg i 1913. Når det er sagt var Norge et av de første landene i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett på lik linje som menn, og det kan vi i stor grad takke en liten gruppe organisert kvinner som sto i bresjen for alle oss andre.
Kilder: Store norske leksikon, arkivet etter Drammen kvinnesaksforening, «Kvinner i den vestlige verden fra år 150 - renessanse, reformasjon og revolusjon» av Ida Blom, Sølvi Sogner, Bente Rosenbeck
