Tjenestemenn fra forskjellige næringer i byen stiftet i 1901 en egen forening - Bestillingsmennenes forening - som skulle ivareta medlemmenes interesser. Ikke overraskende var det lønns- og pensjonsspørsmål som var av de viktigste sakene de jobbet med.
På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet besto den sosiale strukturen i Norge av tre grupper: embetsmenn, borgere og bønder. I tidsperioden fra ca. 1800 til utpå 1870-tallet snakker vi gjerne om standssamfunnet, som var delt inn i embetsstanden, borgerstanden og bondestanden. Det spesielle for standssamfunnet var at det var knyttet juridisk definerte rettigheter og plikter til den sosiale strukturen. Ofte var det så store forskjeller på måten disse tre sosiale gruppene levde på at man kan snakke om tre ulike samfunn som eksiterte side om side i det norske samfunnet. Sosial mobilitet var det svært lite av, noe som bidro til å forsterke den sosiale avstanden mellom gruppene. Fra 1870-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet endret dette seg gradvis, mye på grunn av den industrielle revolusjonen, og den sosiale strukturen i standssamfunnet gikk etter hvert i oppløsning.
Bestillingsmennene – som også ble kalt tjenestemennene, var en del av borgerstanden, og var likestilt med vertshusholdere, håndverkere og høkere (høkere var kjøpmenn som bare hadde lov til å drive handel med spesifikke varer). Bestillingsmennene i Drammen stiftet i 1901 egen forening, og en av sakene det ble jobbet med var å anskaffe egen fane. På et styremøte 12. oktober 1907 besluttet styret å nedsette en arbeidsgruppe, og på et medlemsmøte i februar året etter ble fanesaken fremlagt for medlemmene. For å finansiere en fane ble alle medlemmene bedt om å gi en krone hver, i tillegg til at medlemmene ble bedt om å samle inn midler fra egen bekjentskapskrets. Egen fanekomité ble valgt, og bestillingsmennenes foreninger i Kristiania, Bergen, Trondheim, Stavanger og Christianssand ble tilskrevet med anmodning om å få tilsendt opplysninger om disse foreningers faner (om mulig med tegning eller fotografi). På et møte 19. februar 1908 møtte også maleren Anders Kongsrud (1866-1938), som hadde laget noen skisser til motiv. Fanen ble avduket 16. mai 1908 på Hotell Royal, der Bestillingsmændenes forening hadde sitt faste møtelokale.
17. mai 1908 deltar Bestillingsmændenes forening for første gang under egen fane, og det ble forventet at samtlige bestillingsmenn i byen som hadde anledning til å delta i toget, skulle samles under fanen.
Fanen hadde et nasjonalromantisk motiv på blå silke; på forsiden var det fjordlandskap med en soloppgang, omgitt av et skjold med nasjonalt bånd, og med byvåpenet øverst og foreningens stiftelsesår nederst. På toppen var det brodert inn ”Solen stiger, det gryr af dag, fremad i fylking for fælles sag”. På baksiden av fanen befant seg riksvåpenet, omgitt av en eikekrans. Over dette sto det ”Frendar, upp og fram! Vaar fana skal til dug og daad os mana”.
Bestillingsmændenes forening ble oppløst i 1929, da var medlemstallet så lavt at det ikke var noen hensikt å drive foreningen videre. Foreningens eiendeler - som besto av en koffert med foreningsarkivet og en del bilder, ble oppbevart en tid hos foreningens siste formann.
Arkivet etter Bestillingsmændenes forening teller syv arkivstykker; tre møteprotokoller, to medlemsprotokoller, en protokoll for fanekomitèen, og en kassabok.
