På Gulskogen lå Skandinavias største, og Norges eldste, guldlistefabrikk. Her ble det fra 1887 bygget opp en internasjonalt anerkjent bedrift, der opp til 70 % av produksjonen ble eksportert til nær sagt de fleste land i verden. På det meste hadde bedriften 150 ansatte. Produksjon på Rødskog Brug ble nedlagt på slutten av 1980-tallet.
AS Rødskog Brug & Guldlistefabrik skriver sin historie tilbake til 1886, da Kristofer Myhre og Wilhelm Stibolt kjøpte det konkursrammede Rødskogen Dampsag i Stasjonsgata på Gulskogen. De endret navnet til Rødskog Brug, samtidig som de startet opp en ny bedrift - Rødskog Guldlistefabrik.
I mange år var Rødskog Brug og Rødskog Gudlistefabrik to selvstendige selskaper, og det var først i 1910 at bruket og listefabrikken slått sammen til et aksjeselskap; Rødskog Brug & Guldlistefabrik, med en aksjekapital på 200.000 kroner. Kristofer Myhre fikk aksjemajoriteten, og ble direktør og styreformann. Han var for øvrig virksom i ledelsen av bedriften helt frem til slutten av 1930-tallet, da var han over 80 år. Wilhelm Stibolt solgte seg ut av firmaet i 1914.
Driften på listefabrikken kom i gang med syv ansatte i 1887. Fra Rødskog Brug ble listefabrikken forsynt med råstoffer av høy kvalitet. Det ble produsert håndlagede gull- og sølvbelagte rammelister, samt lister av imitert edeltre med maling og lakk, såkalt ”ådring”. Allerede i 1889 begynte Rødskog å eksportere rammelister til utlandet. Først til Sverige, Finland og Skottland, senere til Tyskland, Belgia og Spania. Etter hvert skulle Rødskog bli en betydelig leverandør av rammelister på verdensbasis.
I 1897 ble det innført toll på eksport til Sverige, og Kristofer Myhre grunnla derfor datterselskapet AB Göteborgs Guldlistfabrik. Myhre var for øvrig også svensk konsul i Drammen. Rødskogs kontorsjef Hans Colberg ble ansatt som bestyrer; han ble senere svensk statsborger, og kjøpte aksjemajoriteten i 1935. Driften gikk meget godt de første årene, og for å dekke etterspørselen, ble det også startet et eget høvleri i 1912. Høvleriet ble solgt i 1956 til en konkurrerende bedrift, Edenholms Guldlistfabrik, da Göteborgs Guldlistfabrik måtte legge ned driften (kilde: www.ramlistindustri.se).
Det var ikke bare faglig at Rødskog utmerket seg. Allerede i 1888 fikk Rødskog sitt eget musikkorps, ”Guldlistemusikken”, der Kristofer Myhre sørget for instrumenter og noter. Korpset ble populært, og ble stadig engasjert til å spille ved forskjellige arrangementer, blant annet ved de tradisjonelle firmautfluktene til Syvertsvollen.
Rødskog hadde en god del kunder i Kristiania, og for å yte raskere og bedre service til kundene i hovedstaden ble Rødskogs Lager opprettet i Kristiania i 1904. Fra lageret ble det også drevet salg av importert materiell til rammebransjen. I 1920 ble lageret i Kristiania registrert som eget aksjeselskap. I 1940 ble selskapet utvidet med et moderne anlegg for speilbelegging, og i 1947 også med eget speilsliperi. Denne delen av Rødskog ble nedlagt i 1982.
Disponent ved lageret i Kristiania var fra 1912 Tollef Nedberg sr, som utviklet lageret til et betydelig foretak. Nedberg hadde jobbet i Rødskog siden 1906, og ble en meget viktig mann for Rødskog Brug. Fra 1941 var han selskapets disponent, og først i 1973 trakk han seg tilbake som direktør – etter 67 års ansettelse i samme selskap! Tollef Nedberg sr var da 85 år gammel, og overlot sjefsstolen til sin sønn ved samme navn, Tollef Nedberg jr, som var direktør frem til nedleggelsen på slutten av 1980-tallet.
På samme tid som lageret i Kristiania ble opprettet ble det i London etablert et agentur som skulle betjene det britiske markedet. Storbritannia var Rødskogs beste eksportmarked, der Rødskog bl.a. innførte kvalitetsmerket ”Lion Brand”. På begynnelsen av 1930-tallet suspenderte Storbritannia den såkalte gullstandarden, noe som førte til at pengeverdien sank betydelig. Rødskog tapte penger som følge av betydelige avskrivninger, samtidig som at norske gullister ble ilagt en toll på 20 %. Rødskog opprettet da et eget salgskontor i London, Lion Mouldings Co. Ltd. Etter annen verdenskrig ble dette agenturet solgt. I Norge etablerte Rødskog i 1928 egen salgsavdeling i Bergen, Rødskogs Vestlandslager. Formålet var å drive handel og agenturvirksomhet i nærheten av kunder på Vestlandet. Selskapet ble slettet i foretaksregisteret i 1997.
7. juni 1923 brant listefabrikken i Stasjonsgata ned til grunnen. Dette var et hardt slag for Myhre, og han var en stund i tvil om han skulle bygge den opp igjen. Tollef Nedberg, bestyreren på lageret i Kristiania, fikk overtalt ham til å fortsette. På grunn av brannen var det full driftsstans, og det ville ta tid å komme i gang igjen med driften.
Da åpnet en ny mulighet seg for Myhre, ved at banken tilbød han å kjøpe konkursboet etter AS Guldlistefabriken i Rødgata. Myhre stiftet straks et nytt datterselskap; AS Gulskogen Listefabrik, og her fortsatte produksjonen.
En bygning på denne fabrikken brant ned 10. mai 1940, men listehøvleriet ble ikke rammet. Også i 1925 ble Rødskog Brug rammet av brann, da sagbruket og høvleriet brant ned til grunnen. Dette ble ikke bygget opp igjen, men derimot ble det oppført en kassefabrikk på samme grunn i 1926.
Etter brannen i Stasjonsgata i 1923 ble det besluttet å gjenoppbygge fabrikken, men først i 1936 stod nybygget ferdig.
Dette var en moderne fabrikkbygning på 1200 kvadratmeter over tre etasjer, og med moderne maskiner. Produksjonen ble tatt opp igjen i Stasjonsgata samtidig som at anlegget i Rødgata var i full drift. Etter brannen i Rødgata i 1940 ble det bestemt å utvide fabrikkbygningen i Stasjonsgata. På grunn av krigen ble dette utsatt, men i 1949 stod tilbygget ferdig med 1800 kvadratmeter. Rødskog Brug og Listefabrik disponerte da 3000 kvadratmeter ved Drammenselvas bredder.
Perioden under andre verdenskrig var en vanskelig periode også for Rødskog. Eksporten stanset helt opp, og tilgangen på råvarer var sterkt begrenset. Det var kun det norske markedet igjen å betjene. Tollef Nedberg uttalte i et intervju i 1963 om situasjonen at ”Det beste vi kan si om krigsårene er […] at vi holdt folkene våre i arbeid.” Flinke arbeidere fikk mye ut av dårlige råvarer, og de varene som ble sendt ut på markedet var bra. Det var for øvrig også en utfordring for Rødskog under krigen at arbeiderne ble utkalt av okkupasjonsmakten til tvangsarbeid.
Bedriften greide seg greit gjennom krigsårene, men det tok flere år før bedriften fikk tilgang på råvarer av god nok kvalitet. Av denne grunn kom ikke eksporten i gang før i 1946-47. Etterkrigsårene var generelt en kraftig ekspansjonsperiode for Rødskog, og varte frem til midten av 1970-tallet. Produksjonen ble mangedoblet, og sammenlignet med de siste mellomkrigsårene ble eksporten tidoblet frem til 1965. Ved inngangen til 1950-tallet var bedriften ikke bare Skandinavias største gullistefabrikk, men også Norges eldste. Eksporten utgjorde mellom 60 og 70 prosent av produksjonen, og det ble eksportert til alle verdensdeler. I 1966 ble nabotomten i Rødgata kjøpt, og et nytt listehøvleri stod ferdig der i 1969.
Også for arbeiderne var etterkrigstiden en god periode, med betydelige oppgraderinger av sosiale ordninger. Rødskog ble tidlig et attraktivt sted å arbeide, både for kvinner og menn. Der fikk man helårsarbeid, i motsetning til trelastbrukene som bare kunne tilby sesongarbeid. De ansatte opplevde stort sett stabile og gode arbeidsforhold, noe som gjenspeiles i det store antall medaljer for lang og tro tjeneste som ble tildelt ansatte i bedriften. Hele 22 ansatte fikk Kongens fortjenestemedalje for 50 års ansettelse, mens 70 fikk Norges Vels medalje for 30 års ansettelse.
Arbeiderne ved Rødskog var tidlig ute med å danne fagforening. Gulskogen Guldlistearbeiderforening ble stiftet 4. juli 1905, riktignok etter en del motstand fra bedriftsledelsen. Opp gjennom årene har det vært flere konflikter, der hovedsakelig lønnsspørsmål har vært årsak til uenigheter, men både fagforeningen og bedriftsledelsen lærte seg etter hvert å samarbeide.
Det ble i 1906 opprettet egen sykekasse for arbeiderne, der Myhre betalte inn grunnkapitalen på 2000 kroner. I 1942 ble det opprettet en pensjonskasse, mens gruppelivsforsikring ble innført i 1970. Eget legekontor ble etablert i 1950. Ved utvidelsen av fabrikken mot slutten av 1940-tallet ble det bygget spisesal for arbeiderne samt sanitæranlegg med bad og badstue. I tiden under og etter krigen var Rødskog også behjelpelig med å skaffe boliger til de ansatte, enten ved kjøp eller nybygg. Flere fikk senere kjøpe disse eiendommene. En periode under okkupasjonen ble det også ordnet med servering av grønnsakssuppe til de ansatte. Det ble også skaffet til veie hermetikk, klippfisk, sild, grønnsaker, tran og tobakk, som ble sterkt subsidiert av bedriften. Jord til potetdyrking ble også stilt til disposisjon.
På midten av 1970-tallet sviktet ordretilgangen, og i 1976 kom de første oppsigelser etter at det tidvis hadde vært innført redusert arbeidstid. I 1980 kjøpte rammefabrikken Jyden i Danmark aksjemajoriteten i Rødskog, men allerede fire år senere ble Jyden begjært konkurs. Direktør Tollef Nedberg jr. kjøpte da tilbake aksjene og fikk full styring på selskapet. Han solgte eiendommen i Stasjonsgata og utvidet listehøvleriet i Rødgata i 1985 med en svært moderne og rasjonell fabrikk. Det ble gjort store investeringer i en konkurranseutsatt bransje.
I 1987 feiret Rødskog 100-årsjubileum, der man blant annet var vertskap for Den Europeiske Guldslistefabrikanters Forening sin årlige generalforsamling. Bedriftens friske satsning til tross; lønnsomheten var for dårlig, og i 1988 ble produksjonen på Gulskogen nedlagt. Det ble forsøkt et samarbeid med Sveriges nest største gullistefabrikk, men dette ble avsluttet etter kort tid. Eiendommen i Rødgata ble deretter solgt, og inngår i dag i Gulskogen senter.
Tollef Nedberg fortsatte som importør av rammer og utstyr under navnet Rødskog AS fram til 2010, da firmaet ble endelig avviklet. Dermed var 123 års industrihistorie en saga blott.
Arkivmaterialet etter Rødskog Bruk og Guldlistefabrik teller ca. 7 hyllemeter, og omfatter blant annet protokoller fra styrende organer, saksarkiv og regnskap. Fotografier er tilgjengelig i vårt fotoarkiv. Fullstendig arkivliste er publisert på Arkivportalen.
