Overvannsdammer har som hovedfunksjon å holde igjen og forsinke avrenning av vannmassene ved styrtregn. I motsatt til et regnbed er overvannsdammer tett i bunn. Dette fører til et permanent vannspeil som muliggjør å etablere vannplanter og vannorganismer.
Overvannsdammer har stort sett en førdrøyingseffekt. Om sommeren kan i det i tillegg oppnås noe volumreduksjon gjennom evaporasjon.
Den økologiske verdien er avhengig av dammens utforming og beplanting. Med våtmarksplanter som har naturlig forekomst i Norge kan overvannsdammer danne en verdifull småbiotop til fugler og insekter.
Overvannsdammer som utformes som et våtmarksbiotop kan brukes til aktiv læring om vannøkologi så vel for barn og voksne.
Å etablere en overvannsdam er et forholdsvis rimelig tiltak, forutsatt at man er villig til å utføre arbeidene selv. De nødvendige materialer får man kjøpt på byggevarerbutikker og hagesentre.
Kostnader til vedlikehold er avhengig av mengde organisk material (løv) som tilføres dammen. Plantene bør klippes årlig og det kan være behov for å fjerne akkumulert organisk material fra bunnsonene engang i løpet av 3-5 år.
En overvannsdam består av en dypvannssone med permanent vannspeil og et flatvanns-/våtmarkssone med midlertidig vannspeil. Innløpet dreneres gjennom overløpsdemningen til en overløpsgrøft. Demningen forsinker avrenning som fører til et midlertidig økt vannspeil i dammen.
For å etablere et overvannsdam til mindre takarealer bør man ha 8-10 m2 areal tilgjengelig. Område med permanent vannspeil bør ha et areal på minst 4 m2 og ½ m2 bør ha en dybde av 60 cm eller mer. Området med variabelt vannspeil bør ha et areal på minst 6 m2. Overløpsdemningen bør ha omtrent en meter lengde og bredde av 50-60 cm i bunn (samme nivå som permanent vannspeil) og 20-30 cm på toppen. Utløpsgrøfta bør være 5-10 cm dypere enn det permanente vannspeilet og ha en bredde på 30 cm eller mer.
Til tetting mot bunnen brukes vanligvis en kunststoffmembran. Bentonittmatter kan være et alternativ som i utgangspunktet er også mer miljøvennlig. Kunststoffmembraner bør beskyttes mot spisse steiner og røtter i undergrunnen. Dette kan oppnås med et tynt underliggende lag av sand eller en filterduk. Over membranen eller bentonittmattene etableres et bunnlag bestående av en blanding av grus og sand. Området rundt innløpet bør forsterkes med større steiner (>10 cm diameter) for å unngå erosjon.
Overløpsdemningen bør etableres i enden av flatvannssone med en blanding av grus, sand samt forsterkes med del større steiner (>10 cm diameter). For å sikre tilstrekkelig fordrøyningskapasitet bør det permanente vannspeilet ligge 20 cm lavere enn terrengkantene rundt. For å sikre en trygg flomvei ved overbelastning bør toppen av overløpsdemningen være minst 5 cm lavere enn kantene mot omkringliggende terrenget.
Utløpsgrøft bør ha en bredde på minst 30 cm og være minst 10 cm dypere enn det permanente vannspeilet i selve dammen. Utløpsgrøft kan forlenges til et kunstig bekkeløp/infiltrasjonsgrøft, ledes ut i terreng (f.eks. en stor gressplen) eller ledes til overvannsnettet. Ved en videreføring til terrenget bør det sikres at det ikke oppstår en risiko for fuktskader ved tilgrensende bygninger.
Utløpsgrøften etableres med fordel uten bunntetting slik at en del av vannet kan infiltreres i de stedlige masser. Dersom utløpsgrøftet ligger nærmere enn 5 meter til en bygning med kjelleretasje anbefales imidlertid å etablere utløpsgrøft med bunntetting og lede vannet forbi bygget gjennom rør eller et kunstig bekkeløp.
Det anbefales å beplante kantsonene, flatvannssonen og overløpsdemningen med våtmarksplanter som har naturlig forekomst i Sør-Norge. Til flatvannssonen egnes arter som tåler permanent stående vann. Til kantsoner og overløpsdemningen bør det velges arter som tåler varierende forhold mellom våt og tørr. Plantelisten som finnes under tiltaket Forenklet regnbed/fordrøyningsgrop for takvann fra små bygninger kan være et godt utgangspunkt til plantevalg, ellers anbefales å søke råd i et hagesenter eller staudegartneri.
Tilført organisk material (løv) som akkumuleres over tid på bunnen bør fjernes med jevnt mellomrom for å unngå råtneprosesser og gradvis oppfylling av det frie vannvolumet. Intervallet er avhengig av en tilført mengde organisk material, men pleier vanligvis å ligge mellom 2 og 5 år for mindre overvannsdammer. Plantene bør klippes årlig.
