Ulike former for sivilt samarbeid har alltid funnet sted lokalt i Norge. Fra midten av 1800- tallet vokste det særlig gjennom avholds-, misjons- og arbeiderbevegelsen frem et stort engasjement på grasrotnivå, med bred folkelig deltakelse og en sterk sosial profil. Organisasjonene hadde da en lav grad av formalisering og var økonomisk uavhengig av offentlige myndigheter. Mot slutten av 1800-tallet blomstret organisasjoner innen helse- og sosialomsorg og humanitært arbeid opp. Mange velferdsgoder og lovpålagte tjenestene som kommunene i dag driver er langt på vei historien om de frivillige organisasjonenes pionerinnsats, som for eksempel drift av barnehager, helsestasjoner og rusomsorg. Fortsatt spiller frivilligheten en vesentlig rolle på helse- og omsorgsfeltet.
Fra 1950-tallet opplevde organisasjoner innen idrett, kultur, miljø og hobby betydelig vekst og frivillig sektor ble mer mangfoldig. Samtidig begynte en gradvis svekkelse av de motkulturelle bevegelsene knyttet til avhold, målsak og misjon.
Helt fra organisasjonslivets begynnelse har lag og foreninger fungert som skoler i demokrati for befolkningen. Ved å ta nye oppgaver og peke på nye utfordringer i samfunnet har de frivillige organisasjonene påtatt seg rollen som pådrivere og pressgruppe for bestemte interesser, på egne eller andres vegne.
Fra 1980-tallet knyttes det stadig tettere bånd mellom offentlig og frivillig sektor gjennom å inkludere frivilligheten i sosialpolitiske planer, i kulturpolitisk arbeid og som del av velferdsutviklingen. Deler av organisasjonslivet blir i denne perioden også stadig mer avhengig av offentlig støtte.
I 1980 var hver innbygger i Norge i snitt med i tre organisasjoner. I 2013 var det redusert til i snitt to medlemskap. Dette betyr ikke at den frivillige innsatsen har blitt redusert tilsvarende. Omfanget av frivillig arbeid ble i 1998 estimert til 115 300 årsverk. (Arnesen. D. m.fl., 2016) I 2020 tilsvarte den frivillige innsatsen i organisasjonene i Norge 142 000 årsverk og 55 % av befolkningen hadde gjort frivillig innsats i løpet av siste år. Det tilsvarer en verdiskapning på 78 milliarder kroner. Den frivillige innsatsen var størst innenfor kultur, idrett og fritid, og utgjorde nærmere 53 % av de frivillige årsverkene totalt. Idretten alene sto for om lag 35 000 årsverk, tilsvarende 25 prosent av de frivillige årsverkene. (SSB, 2020)
Frivilligheten er i endring. Antall medlemmer i organisasjoner synker, mens nordmenns tidsbruk på frivillighet er stabil. Tradisjonelt har frivillig innsats i stor grad vært knyttet til langvarig medlemskap i bestemte organisasjoner. Medlemskapet i en organisasjon har for mange vært en sentral del av det å være frivillig, og de har også engasjert seg i driften av selve organisasjonen. Den nye frivilligheten engasjerer seg mer ut fra egne interesser og realiseringsbehov, enn ut fra en sterk ideologisk eller forpliktende binding til en bestemt organisasjon eller sak. Lokale organisasjoner uten nasjonale ledd blomstrer opp, og det er flere aksjonsorganiseringer, prosjektorganiseringer, ad hoc og festivalorganisasjoner. Nye deltakelsesformer som virtuell frivillighet og selvorganisering via sosiale medier, er også på fremmarsj. (Kvale, H., 2018)
Unge er mindre lojale enn eldre til frivillige organisasjoner. Flere fordeler sin frivillige innsats på flere organisasjoner og en økende grad av frivillighet foregår innenfor mer uforpliktende og uformelle aktiviteter rettet mot nærmiljø, kultur og fritid. Idrett og sport er det feltet hvor flest nordmenn gjør en frivillig innsats og halvparten av den frivillige innsatsen i Norge er innenfor kultur og fritid. 24 prosent av befolkningen oppgir å ha gjort frivillig innsats for idretts- og sportsforeninger i løpet av de siste 12 månedene.
Med mer løst tilknyttede frivillige, blir det også mindre deltakelse i meningsdannelse og beslutningsprosesser i organisasjonene (Kvale, H. 2018). Samtidig er det et stort uutnyttet potensial i befolkningen som i dag ikke er engasjert i frivillig sektor.
Det er trender i frivillig sektor som viser at det er vanskeligere å rekruttere frivillige til styrearbeid og administrative oppgaver enn til aktivitet. Når færre frivillige ønsker å ta seg av driftsoppgaver, betyr det at organisasjonene i større grad må benytte seg av betalt arbeid. Den betalte sysselsettingen i organisasjonene har derfor også blitt større de siste femten årene. Konsekvensen av det kan være at aktiviteter blir dyrere og de sosiale forskjellene øker.
De senere årene har også organisasjonsformer som sosialt entreprenørskap vokst fram der en kombinerer markedstankegang med frivillighet. Dette kan igjen utfordre mer tradisjonelle tolkninger av hva frivillighet innebærer.
Det var, naturlig nok, lavere aktivitet i organisasjonene under pandemien. Like fullt viser undersøkelsen at organisasjonene ser for seg at aktivitetsnivået kommer tilbake til nivået før pandemien. (Arnesen, D. og Fladmoe, A., 2022)
Kommunen skal ikke legge seg opp i hvordan folk er frivillige, men bør legge til rette for bred deltagelse og at det er enkelt å være frivillig. Kommunen kan, i samarbeid med de frivillige organisasjonene, sørge for at det finnes en frivillighet der alle kan finne sin interesse. (Kulturdepartementet, 2018)
Frivillig sektor er en arena for samfunnsdeltakelse og er en viktig bidragsyter i å skape gode lokalsamfunn. Samhandling mellom mennesker gir en rekke positive effekter på samfunnet utover kjernevirksomheten den enkelte organisasjon driver. Deltakelse i frivillig sektor gir en forståelse av hvordan demokratiske prosesser fungerer. Et aktivt foreningsliv og deltakelse bidrar til å skape gjensidig tillitsforhold mellom folk som gjør at de lettere kan samarbeide med hverandre. Dette styrker den sosiale kapitalen i samfunnet.
Å engasjere seg som frivillig bidrar til å skape trivsel, tilhørighet, sosiale nettverk og utfoldelse. Det er et mål i seg selv å legge til rette for at innbyggerne kan engasjere seg i det som gir livet mening i fellesskap med andre.
Personer som gjør en frivillig innsats, har generelt bedre helse enn personer som ikke deltar som frivillig. Det er en pågående diskusjon om dette skyldes at man får bedre helse av å delta, eller om frivillig sektor tiltrekker seg dem som i utgangspunktet har god helse. Det kan se ut til at begge deler kan være gjeldene. Frivillig sektor tiltrekker seg personer som i utgangspunktet har god helse og livskvalitet, den gode helsa følger ikke av deltagelsen. Samtidig viser forskningen at for enkelte grupper kan deltagelse gi helsegevinster. Personer som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, for eksempel eldre, uføre og arbeidsledige, kan ha særlig helseeffekter av frivillig innsats. For dem som har begrenset med familie og venner, og som ikke deltar på andre møteplasser, kan frivillig innsats og deltakelse i organisasjonsliv være et viktig substitutt. (Fladmoe, A. og Folkestad, B., 2017). Frivillig innsats kan på mange måter erstatte de sosiale båndene som arbeidslivet og skolen ellers gir. Å ha et sterkt sosialt nettverk kan virke beskyttende både mot psykisk og fysisk sykdom. For den eldre delen av befolkningen kan frivillig innsats være med på å gi flere friske leveår og mening i hverdagen.
I regjeringens Integreringsstrategi (2019-2022) «Integrering gjennom kunnskap», fremheves frivillig sektor som en viktig arena for at innvandrere skal oppleve økt tilhørighet og deltagelse i samfunnslivet. Hverdagsintegrering handler om å skape tillit, tilhørighet, nettverk og deltakelse. Fordi hverdagsintegrering er noe som skjer i møter mellom mennesker, er det ikke noe som kan vedtas eller gjøres av det offentlige alene.
Frivillige organisasjoner er arenaer for utvikling og formidling av kunnskap og læring, både til de frivillige og til de som deltar i frivillige aktiviteter. Mye av det frivillige arbeidet handler om å bygge kompetanse blant barn og unge, for eksempel innen musikk, teater og idrett.
Det er viktig å redusere sosiale, økonomiske eller kulturelle barrierer for deltakelse i kultur- og organisasjonsliv. Frivillige aktører er en ressurs for å inkludere ulike grupper i aktiviteter som gir sosial kontakt og nettverk, og kan nå mennesker som det offentlige ofte ikke når. (Helsedirektoratet, 2014)
Blant frivillige er det en overrepresentasjon av personer med høy utdanning, middels og høy inntekt og personer med barn i husstanden. Dette er spesielt tydelig innenfor kultur og fritidsfeltet, idretten inkludert. Det er store, og økende, sosiale forskjeller i deltagelse, spesielt i idretten. Barn og unge fra familier med høy utdanning og inntekt deltar i større grad enn barn fra familier med lav utdanning og inntekt. I første gruppe er det både flere som starter med aktivitet, i tillegg til at de fortsetter med aktivitet lenger (Bakken, 2019).
I organisasjoner som jobber innenfor velferd, samfunn, religion og livssyn er inntektsfordelingen langt jevnere, og det er vel så mange med lavere som med høyere inntekt og omtrent likt mellom sysselsatte og ikke-sysselsatte (Fladmoe og Sivesind, 2018).
Deltagelsen i frivillig sektor er lavere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i husholdninger med vedvarende lavinntekt, og underrepresentert i fritidsaktiviteter. Unge med innvandrerbakgrunn med høy utdanning og lang botid i Norge, er derimot over gjennomsnittet aktive i frivillig sektor. Forskjellen i deltakelse kan i stor grad forklares med sosioøkonomiske faktorer som økonomi, norskkunnskaper, uklare forventninger og lite kunnskap om norsk dugnadskultur (Kunnskapsdepartementet, 2019).
Dagens pensjonister har generelt god helse og mye tid de kan bruke på andre, og har selv vokst opp i et aktivt og voksende organisasjonssamfunn som de har tatt med seg inn i pensjonisttilværelsen. Ønsket om å gjøre en konkret innsats og å lære noe blir gjerne oppgitt som motivasjon for frivillig innsats blant eldre, mens helseutfordringer er hovedbarrieren.
