Tyngdekrafta er tema for årets skulpturutstilling. Derfor var det behov for stor kranbil da seks skulpturer ble møysommelig løftet på plass i Lallaparken 18. juni.
Sist endret:
Der skal skulpturene stå fram til høsten.
Lalla Carlsen-statuen får hver sommer selskap i Lalla Carlsens park i Svelvik. Prosjektet er et samarbeid mellom Drammen kommune og Norsk Billedhoggerforening. Årets kunstnere er Christine Aspelund, Jennie Bringaker, Morten Jensen Vågen og Knut Wold.
Tirsdag 18. juni ble de fire skulpturene løftet på plass med heisekran. Billedhoggerforeningens faste leverandør av flytting av tunge kunstobjekter plasserte steinkunsten på anvist plass med millimeterpresisjon.
Byrom
Det vektmessige unntaket i årets utstilling var Morten Jensen Vågens Stealth Tower. Vågens skultptur er i øyenfallende i størrelse og farger, og den består av elementer som har stor likhet med ting som vi er vant med å se i byrommet – søppel, strømskap, måker, ribba sykler og varselkjegler. Skulpturen er laget av aluminium.
Kunstneren var selv i Svelvik for å montere skulpturen.
Han tror at verket kommer til å passe godt inn.
– Skulpturen har tidligere vært utstilt ulike steder i Oslo – i Tøyenparken og på gata. Den glir inn i ulike omgivelser og passer godt her i parken, forteller Morten Jensen Vågen.
Ifølge kunstneren er det elementer i umiddelbar nærhet som står godt til skulpturen hans. Rundt parken er det veier, skilt, høyspent og butikker.
I motsetning til både lettmetall og klare farger, er de andre fem skulpturene nedtonet og naturlige steinfarger. To fra kommunens samarbeidspartnere i prosjektet, Norsk billedhuggerforening, var også i Svelvik for å sørge for at skulpturene ble plassert på planlagt sted i den vesle parken ved fergekaien.
Verkene i stein er laget av Christine Aspelund, Jennie Bringaker og Knut Wold.
Om skulpturene og kunstnerne
-
Hva uttrykker den liggende kroppen? En naturlig hvileposisjon, søvn, et fall, sykdom, resignasjon eller død? Hva forteller en naken, lett korpulent kvinnekropp?
Kvinnekroppen har andre referanser enn mannskroppen. Kropp som fenomen er i tillegg til å være natur, også en samfunnsskapt konstruksjon. Enhver tid og ethvert samfunn møter kroppen med ulike forventninger, skjønnhetsidealene varierer. Den korpulente kroppen kan anses som frodig og livsbejaende, men kan like gjerne oppfattes som vulgær. Fett og valker kan assosieres til manglende karaktérstyrke, likegyldighet, resignasjon og forfall. Tid og forgjengelighet er uvegerlige realiteter.
Mennesket har aldri full kontroll. Aspelund er interessert i det uperfekte, men likevel er det nettopp skjønnhet hun er opptatt av. Hun ønsker å formidle et blikk på kroppen som et estetisk landskap hvor hver eneste valke fremtrer som ren landskapsformasjon. I denne sammenhengen er det ikke gitt at det er den «perfekte» kroppen som er interessant.
Som skulpturuttrykk kan det være motsatt; den korpulente, mer omfangsrike kroppen kan rett og slett fremstå med større estetisk styrke. Christine Aspelund (f. 1966) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole og ved Statens Kunstakademi, har utført en rekke skulpturprosjekter i offentlig rom og er representert i kommunale, statlige og private kunstsamlinger.
-
I verket Astrid tematiserer Jennie Bringaker de mange mytologiske kvinnelige demonene, heksene og furiene som befinner seg under bakken. De farlige underjordiske kvinnene kan sees som et patriarkalsk bilde på moder jord.
Skulpturen leker også med idéen om den klassiske bautaen som noe fastsatt, alvorlig og mektig. Bautaen er en av de eldre klassiske skulpturelle objektene, men her er det mer tvetydig om bautaen i seg selv er subjekt eller objekt.
På nørrønt betyr navnet Astrid «hun som er elsket av gudene». Men om Astrid her er på vei til en gudeverden over eller under bakken, er vanskelig å vite – hun spreller mellom det nye og det gamle. Hun er sin egen bauta.
Jennie Bringaker (f. 1978) er utdannet ved Scenografi fra Akademi for Scenekunst og har en MFA fra Studio Art, New York University. Hun har stilt ut ved blant annet Norsk Billedhoggerforening, Nitja senter for samtidskunst, Femtensesse, Kunstnernes hus, Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Bringakers verk er kjøpt inn av Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamling og KORO.
-
Morten Jensen Vågen finner sin inspirasjon i det offentlige rom og er blant annet interessert i hvordan byrommet er utformet for å forhindre bestemte aktiviteter. I mange av Vågens arbeider undersøker han metoder for å omgå systemer eller hvordan en kan dra nytte av uvanlige muligheter som finnes i et typisk byrom.
Vågen benytter ofte funnet materiale fra byrommet til å lage objekter og skulpturprosjekter som interagerer med byrommet og som gjerne også fungerer som gjemmesteder eller utkikksposter. Vågens prosjekter har ofte en aktivistisk undertone som han kombinerer med elementer og fremgangsmåter fra ulike subkulturer og henter stadig inspirasjon fra kamuflasjestrategier, spionutstyr og overvåkning.
Verket Stealth Tower er basert på vakttårn, overvåkning og kamuflasje, og tar visuelt utgangspunkt i objekter som er vanlig å se i det offentlige byrommet.
Ved å forme og sveise aluminium har Vågen laget etterligninger av forskjellige gjenstander som han har satt sammen til én skulptur, og leker med det illusjonistiske og realistiske. Morten Jensen Vågen (f. 1987 Haugesund) bor og arbeider i Oslo.
Vågen er utdannet fra Kunstakademiet i Oslo og har hatt separatutstillinger ved blant annet Bærum Kunsthall, Kurant visningsrom, BOA, Oslo, Studio 17, Stavanger og Norsk Billedhoggerforening. Han har også deltatt på gruppeutstillinger blant annet ved Deichman Bjørvika, Stavanger Kunstmuseum, Hulias, Skulpturtriennalen, Høstutstillingen og Nasjonalgalleriet i Praha.
-
Tyngdekraften er sterk i Knut Wold sitt kunstnerskap. Han arbeider ofte med enorme steiner som utformes og får nye uttrykk, som kan plasseres i helt nye og poetiske sammenhenger.
Steinen bærer med seg en eldgammel historie langt utenfor menneskets horisont. I verket Kolo har Wold befatter seg med de nære steinene. Gneissen har han funnet på gården på Stange, i en steinrøys bestående av stein bønder i lange tider har flyttet vekk for å skape plass til jordbruket.
Ved å trekke steinene tilbake og gi dem subtile endringer i form og uttrykk, blir verkene et nytt møte mellom menneske og natur.
Navnet «kolo» er et lokalt uttrykk for store flyttsteiner, som har reist med isbreer og blitt transportert av endringer i landskapet. Selv om disse koloene er mindre i størrelse, har de nå beveget seg enda et steg videre på reisen og enda lengre enn før.
Knut Wold (f. 1953) er en norsk billedhugger bosatt i Stange. Han har studert ved Alanus Hochschule der Kunste og Hochschule der Kunste i Berlin. Wold arbeider ofte med objekter i store volumer av bare delvis bearbeidet stein, i tett relasjon med naturen.